Google Analytics

11 februar 2014

Ettertanke | Gudløs barneoppdragelse

DÅPSBARN: Fornøyd liten Johannes i bare dåpsskjorten, hjemme igjen etter dåpen 11. februar 2012. Ingen religionsnøytral oppdragelse på den karen, nei.

Presten (i dåpsliturgien etter selve dåpen): "Johannes, du har ikledd deg Kristus og er blitt en ny skapning. La dette hvite klede være et tegn på din nye verdighet. Bevar det uplettet til det evige liv. Må de som står deg nær, hjelpe deg til dette i ord og gjerning."

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har aldri forstått hvordan det å gi barn en gudløs oppdragelse skulle være mer nøytralt og gi barna et bedre valggrunnlag enn å gi dem en kristen oppdragelse. 


Jeg mener, gudløsheten møter de jo over alt. Hvis barna skal ha grunnlag for å gjøre et reelt valg når de blir store, må de få anledning til å møte Gud gjennom familien og Kirken mens de er små, tenker jeg.

Det virker som jeg er litt på linje med Herren Gud der, i og med at han sier i et av de aller sterkeste og vakreste avsnittene i hele Bibelen:
«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.» (5. Mos 6,4-9)
Ikke akkurat oppskriften på en religionsnøytral oppdragelse det der, nei.

På kjøleskapet vårt henger et gulnet, flere år gammelt avisutklipp der Signe Sandsmark i Kristne Friskolers Forbund får spørsmålet: «Er livssynsnøytral undervisning mulig?» Her er hennes kloke svar:
«Tenk deg et barn som har lært at det er Gud som har skapt oss og gitt oss evner, og at det er han som styrer verden. Når en slik elev opplever at skolen later som om Gud ikke finnes, blir det tydelig at den ikke fungerer nøytralt, men gudløst. For dem som ikke har kristen bakgrunn blir en slik påvirkning enda sterkere, for de opplever både et samfunn og en skole uten gudsdimensjon.» 
Nettopp.

I dag feirer toåringen vår to års dåpsdag. Det skal vi feire så det holder på en ikke-nøytral måte. Vi skal tenne dåpslyset, synge, be, snakke om dåpen, gi gaver og avslutte med en liten, durabelig godterifest (midt i uka!) for å feire at vår Johannes ble Guds barn i dåpen den 11. februar i det Herrens år 2012. Halleluja!

 

KORSTEGNET: Prest: Hva heter barnet?
Foreldre: Johannes
Prest: Hva søker dere for Johannes i Guds Kirke?
Foreldre: Dåpen.
Prest: Når dere ber om dåpen for Johannes, er dere da klar over hvilken forpliktelse dette innebærer: At dere oppdrar ham i troen, så han lærer å holde Guds bud, elske ham og sin neste slik Kristus lærte oss?
Foreldre: Det er vi.
[...]
Presten: Johannes, stor er gleden i den kristne menighet over å ta imot deg. På Kirkens vegne signer + jeg deg med korsets tegn, og etter meg vil også dine foreldre og faddere tegne deg med Kristi, Frelserens tegn.

(Foto: En av gjestene, tatt i St. Paul kirke i Bergen 11.02.2012)

9 kommentarer:

  1. Gratulere med gårsdagen! Jeg tror heller på en livssynsnøytral oppdragelse. Jeg tror på Gud. Og jeg ønsker meg også at ungene våre skal ha voksne mennesker rundt seg som kan kan møte ungene mine med sin tro. Derfor har vi valgt en kristen skole til ungene. At skolen tilhører et kirkesamfunn vi ikke tilhører, synes jeg bare er en berikelse. Jeg er så takknemlig for at lærerne der kan møte ungene våre som hele mennesker, med troen sin som en uttalt del av livet og hverdagen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Ellen! Jeg heller tror ikke på en livssynsnøytral oppdragelse. Jeg tror på Gud. Og med det mener jeg: Jeg tror ikke det finnes noe slikt som en nøytral oppdragelse. Men jeg tror Gud finnes. Oppdragelse vil alltid påvirke i én eller annen retning, og det er ikke noe mer nøytralt å oppdra barna ateistisk enn det er å oppdra dem kristent. Våre barn går på en katolsk skole, og jeg kjenner meg veldig igjen i takknemligheten for at "lærerne der kan møte ungene våre som hele mennesker, med troen sin som en uttalt del av livet og hverdagen!"

      Slett
    2. Ja, og det siste der er så viktig! Jeg tenker på alle troende lærere som jobber i offentlig skole. De møter jo også ungene med troen sin, men de kan ikke si det høyt.

      Slett
  2. Jeg er så enig med deg! Jeg har selv hevdet at for et barn å vokse opp med en "sannhet" om at Gud ikke finnes, er et åndelig overgrep så stort som noe annet. Her vet jeg hva jeg snakker om for jeg vokste selv opp gudløst, og veien har vært lang. Men, jeg har jo også en veldig sterk opplevelse av å ha blitt veiledet på den mest tålmodige og finstemte måte, og er derfor usigelig takknemlig! Mine barn er også katolikker, men går på luthersk friskole - og er i ung alder så bevisste og våkne, og ikke minst kunnskapsrike! De er på et helt annet sted enn det jeg var i tenårene, og måten jeg levde livet på den gang er helt fjernt for dem, heldigvis. Kunnskapen er faktisk svært viktig, for den fyller ut og fargelegger den skissen hjertet og troen tegner (eller, kanskje det er motsatt :). Ingenting gjør meg lykkeligere enn at mine barn skal slippe den lange veien, selv om jeg idag også er takknemlig for erfaringene jeg har gjort meg - jeg har erfaringsbasert kunnskap, og den er dyrkjøpt. Uansett må man nok ta et bevisst valg når man modnes skkkelig, men forutsetningen for å ta et balansert valg for en ikke-kristen ungdom i Norge idag, er liten; ikke bare blir hele troskonseptet ofte latterliggort, men kunnskapen er i tillegg ikke-eksisterende. Jeg blir overveldet av takknemlighet når jeg ser ungdommene mine forsvare kristendommen, med tro og kunnskap.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig i dine vurderinger her, Linda Hildegard!

      Slett
  3. Jeg har lest innlegget og kommentarene og fikk lyst til å komme med et svar fra en ateists ståsted. Jeg tror og mener at oppdragelsen av et barn skal og må preges av oppdragernes ståsted uansett hvilket livssyn oppdragerne har. For en ateist er det akkurat like logisk å gi barna en ateistisk oppdragelse som det er for andre foreldre å oppdra barna i tråd med sitt livssyn. Man kan gjerne kalle dette en "gudløs" oppdragelse, men det er likefullt en oppdragelse preget av de normer, verdier og livssyn som de enkelte foreldre besitter og ønsker å overføre. Livssynsnøytral kan man derfor ikke si at oppdragelsen er, uansett.
    At skolene "later som Gud ikke finnes", mener jeg er misforstått livssynsnøytralitet. I definisjonen av nøytralitet ligger det implisitt en anerkjennelse av at ulike syn finnes, men samtidig ikke å favorisere ett syn framfor noe annet. Siden det offentlige har et ansvar for å tilby et likeverdig skoletilbud for ALLE, mener jeg at det er viktig at den offentlige skolen ikke driver forkynnende undervisning. Jeg understreker at jeg her snakker om den offentlige skolen, all den tid det er det offentlige som har plikt til å gi et skoletilbud. De private skolene basert på livssyn eller alternativ pedagogikk ser jeg på som et supplement i skoletilbudet for de familiene som ønsker OG har anledning (geografisk eller økonomisk). Jeg mener videre at formålsparagrafen i Opplæringslova er ganske klar, og at den ikke legger opp til et løp der man skal "late som om Gud ikke finnes". Derimot leser jeg den som en inkluderende paragraf som legger opp til anerkjennelse av at det finnes flere livssyn enn det kristne, og økt likeverd mellom flere livssyn. Etter mitt syn er nettopp dette viktige momenter for å kunne ta reelle valg i livet.
    Jeg tror lærerne i den offentlige skolen har akkurat like mye verdi og er akkurat like "hele mennesker" om de møter barna på en åpen og inkluderende måte, også i en livssynsnøytral skole.
    Siden den offentlige skolen skal være for alle, mener jeg det er viktig at andre med oppdragerrolle må ta ansvaret for å introdusere barna for aktiviteter av "forkynnende karakter", dersom de ønsker det. Dette kan være familie, faddere (om barnet er døpt) eller andre som barna har et godt forhold til.

    Uansett er det interessant å se at der du, som kristen, ser et samfunn som er "gudløst", ser jeg, som ateist, et samfunn som er det stikk motsatte. Jeg ser en oppslutning om kirken i vanskelige tider. Jeg ser stadig økende engasjement i åndelighet og nyreligiøsitet, og en økt anerkjennelse av dette. Jeg synes også jeg opplever stadig flere som anser seg selv som religiøse mennesker, men uten at de utøver religionen sin på det vi anser som tradisjonelle måter. Dette kanskje mer som tegn på individualiseringen av samfunnet. Der en før hadde "kollektive løsninger", velger flere å gå "sin egen vei". Vi kan like det eller ikke, men etter mitt syn er det ikke tegn på gudløshet.

    Dette ble langt, engasjert, muligens lett provosert, affektert og selvmotsigende ;)
    Jeg leser bloggen din fra tid til annen, og vil takke for gode tekster, ikke sjelden til ettertanke og engasjement.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei JaBi!

      Takk for reflektert og spennende innspill! Jeg har nok ikke den samme troen som deg på at det er mulig for skolen å være livssynsnøytral. Jeg forstår at skolen kan virke slik for en ateist dersom alle gudselementer og spor av tro lukes bort (= "ingen forkynnelse" = "nøytralitet"). Da blir jo ikke dine barn utsatt for noen religiøs påvirkning i noen retning, og det må oppleves betryggende. Problemet er at da må mine kristne barn vokse opp i en skole der Gud ikke er en naturlig del av livet. De må vokse opp i en skole som i PRAKSIS er ateistisk. De får for eksempel ikke lov til å be sammen med vennene sine og dele bønneemner med hverandre under samlingsstunden om morgenen, slik mine barn gjør det i den katolske skolen de går på. De får ikke med seg en fyldig introduksjon til bibelhistorien. De får ikke delta i jevnlige skolemesser. Alt dette kan bare en kristen skole gi dem - og det er dette jeg mener mine barn trenger. En skole uten gudsdimensjon passer bra for ateistiske foreldre, men det passer ikke for meg. Derfor går mine barn på en kristen skole, og det er jeg villig til å ofre mye for å få til.

      Ellers: Når jeg ser på samfunnet rundt meg (ikke på den offentlige skolen), ser jeg nok de samme tendensene som du gjør: Et økende engasjement i åndelighet og nyreligiøsitet. Det er imidlertid ikke dette skolen er kjennetegnet av, og det er heller ikke dette som i dag er hovedpåvirkningen fra media, de styringsvillige politikerne, de politisk korrekte samfunnsdebattantene osv.

      Norge er fortsatt et av de mest sekulariserte landene i hele verden. Men ja, det er jo håp om at nå som folk begynner å oppdage at de mangler noe (at de mangler Gud, at du ikke kan bygge livet ditt på en lommebok), at de da finner veien til sann åndelighet, og ikke bare går seg vill i nyåndelighetens tomme irrganger. Vi får se! Det er en spennende tid vi lever i :)

      Jeg vet ikke hvor veien går videre for den offentlige skolen, men jeg vet jeg er enig med Simon Flem Devold i dette sitatet av ham: "Du kan ikke ta fra barn evigheten og gi dem en velferdsstat i stedet." Likevel er det dette den offentlige skolen i praksis gjør. Og det gjør meg trist!

      Slett

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.