Google Analytics

fredag 26. mai 2017

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet

LOVE ONE ANOTHER: «Let's love one another, it's better bi far; Mak peace wi yor Brother - it's better nor war! Life's rooad's rough enuff - let's mak it mooar smooth, Let's sprinkle awr pathway wi kindness an love". (A verse of dialect ditty for Yorkshire Day. J. Hartley, Christmas 1898.)
Foto: Michael Fawcett/Flickr Creative Commons








Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre» (Joh 15,17).


«Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.» (Joh 15,12).

Elske. Akkurat det som vi er så inderlig dårlige til. Akkurat det som jeg ikke får til – hver eneste dag. Jeg kommer ikke på en eneste festlig eller sterk historie. Jeg finner ikke et eneste sitat som passerer dvaskhetskontrollen. Jeg har ingenting å komme med.

Jeg har tryglet Jesus om hjelp, om nåde, men det er bare stille. Helt stille. Litt klinging i en bjelle. Babyen gråter. I bakgrunnen er det noen barn som krangler og jeg hører lyden av meg selv som ber dem om å slutte, jeg skal skrive en andakt (om det å elske), kan de ikke bare være snille med hverandre? VÆR SÅ SNILL!? (Sint, drønnende malm.)

En annen stemme begynner å synge i meg. Forsiktig. «Mine barn, elsk hverandre». Det er Helene Bøksle som synger «Hymne», komponert av Nils Larsen i 1915. Jeg lytter nøye.
«Fader vor, kom oss i møde. Hjelp os du som gav din søn, der led for oss og døde. I vort hjem mørket os knuger. Lad oss skimte stjernen over Bethlehem.
Herre, hør! Hold dine hænder over dem som kjemper, som lider og dør.
Giv oss fred! Hør vor bøn! Lad det være alle vore tårers løn.»

«Mine børn, elsk hverandre. Se, jeg gav min Søn at i hans fodspor I skal vandre.
Lyd mit ord, elsk hverandre! Tilgiv alt, så blir der dag og fred på jord.»

Endelig bryter Jesus stillheten. «Bare bli i meg. Bli i min kjærlighet. Ikke gjør det så vanskelig, Ragnhild. Kom, nå går vi.» Jeg tegner meg med korsets tegn og går.
Forventningsfull.


LA OSS BE

Jesus. Takk for at troen vår holder i møte med livet der ute – ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi du holder. Og du holder alle dager, helt inn i himmelen. I all evighet: Takk.

LYTT

Lytt til Helene Bøksle synge "Hymne" fra albumet "Det hev ei rose sprunge" her på Spotify.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. april 2012, da Joh 15,9-17 var dagens bibeltekst

LES OGSÅ:

Ettertanke | Ty kärleken är allt"Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.»"

4 kommentarer:

  1. Tusen takk, Ragnhild!! Du tar det så på kornet! Det er akkurat slik det kjennest ut, når ein midt i ein svært blanda kvardag skal prøve å skrape sammen noko til, ja, ettertanke, og mens sjølvbildet er "heilt der nede"...plutseleg finne at Herren, han er der jo!
    - Ja, Jesus går med deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for oppmuntrende ord, Kjell-Roger. Den dagen denne ettertanken stod på trykk ringte det en eldre, fremmed dame fra Kristiansand som hadde blitt så utrolig rørt av denne andakten, hun ville bare ringe for å takke, spesielt for det siste avsnittet. Det varmet, for det er virkelig den vanskeligste ettertanken jeg har vært borti noen gang. Jeg hadde kjempet med bibelteksten i flere uker. En halvtime før absolutt-absolutt deadline hadde jeg fortsatt ikke et eneste ord på plass og var bare helt fortvilet. Så sent ute med leveringen har jeg aldri vært hverken før eller senere. Jeg ante ikke hverken ut eller inn, men Jesus har jo aldri sviktet meg så langt, så jeg begynte bare å skrive ned akkurat det jeg tenkte og opplevde mens jeg skrev - resultatet ser du over her, ord for ord.

      Slett
  2. Fantastisk! Alle forkynnarar burde ha denne andakta i nærheita, til påminning!
    Sjølv opplevde eg at "krukka var tom" på pinsedag i år, heilt tom, etter å ha vore forkynnar i over tjue år. Eg valde også å skrive ned det eg følte der og då, og så forma eg det som ei bøn (lettare inspirert av Augustins "Bekjennelser"). Holdt så "bøn" for kyrkjelyden i høgtidsgudstenesta i staden for 'preike' - og lærte masse om Den Heilage Ande - i tomme leirkrukker (2.Kor 4,7).

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, som oftest elter og knar jo Den Hellige Ånd den leiren han har til rådighet (materialet han har klart å samle opp i meg før selve skriveprosessen starter), men noen ganger foretrekker han tydeligvis å fylle tomme, sprukne leirkrukker der og da. Vi får vel bare være takknemlige, det holder oss ydmyke og helt avhengige - pinefullt klar over at "Du har ingenting å gi som du ikke har fått".

      Ånden blåser dit den vil.

      Slett