Google Analytics

søndag 14. juli 2013

Preken: Seljumannamesse 2013

MEKTIG SELJUMANNAMESSE: Den 8. juli 2013 feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja, og både katolikker, lutheranere og medlemmer av Den nordisk-katolske kirke kom fra nord, øst og sør for å bli med på messen her ved Norges ytterste vestpunkt. Før messen gikk vi i pilegrimsprosesjon over den hellige øya mens vi sang og ba sammen (rosenkransen; gledens mysterier). Messen feiret vi i St. Albanuskirken i klosterruinene. Etter messen ba vi sammen i Sta. Sunniva-hulen.

Sitat fra prekenen av p. Ole Martin Stamnestrø: "Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv."

Alle foto: Roy-Olav T. Øien (C), publisert med tillatelse

8. juli, på minnedagen for Sta. Sunniva og Seljumennene, feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja. Les prekenen og se bildene her.


Preken ved p. Ole Martin Stamnestrø, kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund
Selja, Seljumannamesse, 8. juli 2013
Messetekstene: Ordspr. 10, 28-32; 11,3.5.6.8-11a; Matt 10,26-32


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

«Rettferdig mann skal alltid stå støtt, men de gudløse får ikke bo i landet.» (Ordspr. 10,30) Slik hørte vi det nettop lest i første lesning fra Salomos ordsprog, en lesning som har vært lest på denne dag hertillands helt siden Kirken i Norge begynte å feire Seljumannamesse.

PILEGRIMMER: I Sta. Sunniva og seljumennenes fotspor
i vandring over den hellige øya mens vi ber for Vestlandet
og for Norges omvendelse.
Men forteller ikke historien om Sta. Sunniva oss nettop det motsatte? Den rettferdige og gudfryktige Sta. Sunniva blir fordrevet fra sitt land, mens den gudløse vikingekonge står støtt. Ikke bare ble hun fordrevet fra sitt eget land, heller ikke her på Selja fant hun trygghet. Forfulgt av hedenske nordmenn, søkte hun tilflukt i hulen her oppe. Der møtte hun sin død, skjønt ikke ved en hednings hånd.

Historien om Sta. Sunniva later til å være en historie om en rettferdig som ikke står støtt, mens de gudløse får bo i landet. For en ikke-troende moderne nordmann, må Sta. Sunniva fortone seg som den ultimate anti-helt. Hennes liv er antitesen av moderne snusfornuft. For det første var hun sta og bråmoden: Hun hadde allerede som ung tatt et endelig valg - det gudviede liv i kyskhet. Selv ikke en kongelig frier kunne rokke henne. Vår tids unge derimot anbefales årelange samboerskap før de våger å ta et endelig valg – som selvsagt kan gjøres om hvis man ombestemmer seg. Dernest var Sta. Sunniva uansvarlig: Med suveren forakt for HMS-kulturen, satte hun sin lit til Herren og lot seg drive til sjøs. For det tredje var hun uheldig: Da hun endelig nådde land, var hun kommet til sin hedningekonges hjemland, og der skulle hun møte en hel flokk av villmenn av samme støpning som den mann hun hadde flyktet fra. Og endelig, da hun var blitt presset opp i et hjørne, valgte hun ikke den raske og smertefrie død vi blir anbefalt nutildags i eutanasiens gullalder, men en lang og uthalet sultedød i en mørk hule.

HELLIG STUND: Innerst i hulen.
Her skjedde det.


"Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen,
døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet.
Hun var en av Jesu første venner hertilands.
Men da hennes blod sildret nedover fra hulen,
var det Kristi blod som langsomt begynte
å overrisle vårt fedreland.
"
 “But things ain’t what they seem," som det står i sangen. Sta. Sunnivas liv og død var ingen fiasko, men en triumf. For Guds målestokk er ikke som verdens. For Gud kan de menneskene som verden dømmer som de svakeste og mest mislykkede være de største heltene. Og Sta. Sunniva var nettop et slikt menneske. For Gud er det mennesket det mest vellykkede som følger Hans sønns eksempel mest trofast. Og det gjorde Sta. Sunniva.

«Å var eg meir deg Jesus lik», synger vi i en annen sang. Og dette var Sta. Sunnivas livsmotto. Hun fulgte sin frelsers eksempel. Kongenes konge snudde ting på hodet, da han valgte seg en krone av torner, og valgte korset som sin herskertrone. Fra korset fløt Hans blod ned på jorden, idet Han gav sitt liv for sine venner. Og helt fra Kirkens første tid har Jesu beste venner skjønt dette. Martyrene frydet seg over å få dø for troens skyld. Den som døde som martyr var så inderlig forbundet med Jesus at selv ikke dåpen var nødvendig for deres frelse, de mottok «blodsdåpen» i dødsøyeblikket. Så passer det godt at vi i denne juli- måned, som er Jesu-blods-måneden feirer et av vårt lands viktigste martyrer.

Vi feirer en Jesu venn fra en svunnen tid. Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen, døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet. Hun var en av Jesu første venner hertilands. Men da hennes blod sildret nedover fra hulen, var det Kristi blod som langsomt begynte å overrisle vårt fedreland.

BØNNESTUND I HULEN: Vi ber sammen.
"Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for.
Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge
Jesus og Hans plan for vårt liv."
Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv. Hvis vi følger Hans vilje for våre liv, spiller det ingen rolle om vår samtid dømmer oss som gammeldagse, svake, dumme, unyttige, godtroende, latterlige eller hva de måtte finne på å kalle oss. Gud har staket ut kursen for vår livsvandring.

Vi er på vei hjem til Gud i Himmelen. Himmelen er det landet der den rettferdige skal få bo; det er der den rettferdige mann skal stå støtt. Sta. Sunniva er der allerede, og derfra heier hun oss frem på Himmelveien. Amen.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Prekenen er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med p. Ole Martin Stamnestrø

HER STOD SUNNIVASKRINET: Da Olav Tryggvason fant helgenen "i nådeåret 996", var kroppen like hel og hun så ut som om hun sov. Dette er et fenomen som inntreffer hos noen av helgenene også i dag. Les mer om ukorrumperte legemer her.

Rett utenfor hulen står ruinene av Sta. Sunnivakirken. Kirken står så nær martyrstedet som over hodet mulig.
Her på høyalteret i Sta. Sunnivakirken stod helgenskrinet
. Kirken var for liten til å romme alle pilegrimmene som søkte seg dit på de store festdagene. De to motstilte portalene i kirken tyder på at den lille kirken har vært et ambulatorium, der pilegrimer kunne passere gjennom kirken og få se og og røre ved skrinet. Til gjengjeld var terrassene utenfor kirken store, for å gi plass til prosesjoner og alle pilegrimene.

Sta. Sunniva-skrinet stod her helt frem til 7. september 1170 da Sunnivaskrinet
(og bispesetet) ble flyttet til Bergen, der skrinet var helt frem til reformasjonen i 1537. Det finnes ingen kilder som forteller hvor Sta. Sunnivas relikvier ble av. Noen mener skrinet brant opp i en brann, andre tror helgenen ble begravet på ukjent sted i Bergen. Ingen vet.

Relikvieskrinene etter seljumennene (de andre i Sta. Sunnivas følge) ble igjen på Selja. Ett av disse skrinene kan du se på Universitetsmuseet i Bergen i dag: Flåvær-relieffet med 13 forgylte kopperrelieff; et nydelig, nesten komplett, lite relikvieskrin.

2 kommentarer:

  1. så bra at du la ut denne supert
    mvh Anne-Sissel

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anne-Sissel!
      Så fint at du likte Seljumannamesse-prekenen. Jeg håpet det :) Dumt du måtte reise før den katolske messen. Kanskje du får til å bli med oss neste år? Vi får se! Hjertelig velkommen, iallfall!
      Klem, Ragnhild

      Slett