Google Analytics

29 juni 2013

Derfor ble jeg katolikk

KROSSHAUGEN: Her har jeg vokst opp; ved korset som Den katolske kirke plantet for meg i Haugesund - århundrer før det fantes noe Haugesund og tusen år før det fantes noen meg.

Hvis du
leter etter det sanne, det vakre eller det gode,
hvis du leter etter røttene dine,
hvis du
følger de gamle stiene,
så finner du til slutt veien hjem
- hjem til Den katolske kirke.


(Foto: privat, juli 2011
)

I dag på Petersmesse, minnedagen for de hellige apostlene Peter og Paulus, kommer endelig blogginnlegget om hvorfor jeg gikk inn i Den katolske kirke.


Den 25. januar 2008 - på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse - gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært takknemlig for hver eneste dag siden.

Med andre ord: I 1983 dager har jeg vært uendelig takknemlig. Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, ellers hadde folk trodd jeg var blitt gal. Men i dag sier jeg det høyt: Jeg er uendelig, uendelig takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin ene, sanne, hellige, apostoliske, katolske kirke, også kjent som Den katolske kirke.

DEL I: DIN vei inn i Kirken


I løpet av disse årene har mange spurt meg om min vei inn i Kirken og hvorfor jeg konverterte. 


Det er veldig vanskelig å svare generelt på, rett og slett fordi det som mange egentlig lurer på er hvorfor DE burde vurdere å konvertere – noe som er et helt annet spørsmål.

Alle har sin helt egen vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende.
  • Noen trekkes inn i Kirken gjennom hodet: De har tenkt, studert, vurdert og konkludert. De merker at i Den katolske kirke er det et stort, åpent rom for å tenke og søke det som er sant. De leser katolsk (eller katolskinspirert) litteratur og oppdager at her er troens fylde. De leter etter Sannheten og finner den - i Den katolske kirke.
  • Andre føler seg fram: Gjennom kunst, litteratur, musikk og kultur, liturgien. De gjenkjenner skjønnhet når de ser den.
  • Andre leter med hjertet og gjenkjenner godhet og kjærlighet når de møter de troende i Den katolske kirke.
  • Noen bare dumper over kirken: De besøker katolske kirker på reise etc og opplever at her er det noe mer, noe som jeg mangler. Noe ekte, noe sant.
  • Andre går seg inn i den: Som søkende pilegrimer, på leting etter noe de senser at de har mistet. De leter langs de gamle stiene etter det de har tapt - og alle de gamle stiene fører dem til Den katolske kirke.
  • Når jeg tenker etter har vel Jesus i grunnen trukket meg inn i Kirken på alle disse måtene, og det er simpelthen en grense for hvor lenge du klarer å stå imot når han tar i bruk hele arsenalet ;)

Veiene til Roma

«Alle veier fører til Rom,» og alle slags mennesker konverterer til Den katolske kirke: Rørleggere, lærere, sykepleiere, kunstnere, leger, mediefolk, skoleelever, advokater, økonomer, teaterfolk, husmødre, forfattere, professorer, musikere, håndverkere, studenter… you name it og vi har det.

Sigrid Undset skriver: «Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten.» 

Med andre ord: Min vei er ikke din vei, fordi veien går fra der du er. I og med at vi befinner oss på ulike steder i utgangspunktet, må nødvendigvis stiene vi går på se forskjellige ut. Veien ser svært ulik ut for den som går fra protestantisk til katolsk tro, sammenlignet med den som går fra ateisme til katolsk tro.

Gud møter oss der vi er og lokker på oss med alle de midlene han har til sin disposisjon. Siden Den katolske kirke er den éne Kirken for alle, tiltrekker den seg alle slags mennesker - på helt forskjellige måter.


Sånn. Med det unnagjort kan vi gå videre. (NB: Hvis du har dårlig tid/ikke orker å lese så langt kan du hoppe direkte til oppsummeringen, det vil si del V nederst.)



Del II: Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok ut fra spørsmålet «Hvorfor konverterte du?», men det skal jeg ikke gjøre. Jeg tror det er fruktbart å bryte spørsmålet ned i to: «Hvorfor gikk du ut av Den norske kirke?» og «Hvorfor gikk du inn i Den katolske kirke?»


Den teologiske utviklingen i Den norske kirke var den utløsende faktoren for min konversjon - den trenger ikke være det for andre, som sagt.

Frem til jeg fikk barn var det nok for meg at jeg hadde «en menighet som funker for meg». Da jeg ble mor fikk jeg plutselig bruk for noe mer. Jeg innså at jeg trengte en kirke som stod på fast grunn også på mine barnebarns tid. På grunn av den stadig akselererende teologiske oppløsningen i Den norske kirke stod det klart for meg at jeg ikke kunne overlate mine barnebarn til statskirken. Jeg kunne ikke en gang overlate mine barn til denne kirken. De ville ikke få næringsrik nok mat til å vokse opp der, jeg klarte knapt å overleve selv på den åndelige næringen jeg fikk i Den norske kirke.

Kort sagt: Jeg innså at for å overleve i et stadig mer sekularisert samfunn trengte jeg noe mer enn det statskirken kunne gi meg. Mye mer. Jeg trengte den katolske fylden av troen, ikke den protestantiske, reduserte trosvarianten.

 

SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
(Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger)



Del III: Oppbruddet fra Kardemomme by


I avisen Vårt Land stod leserinnlegget mitt «Vi som forlater Kardemomme by» over en helside 20. september 2007. Her er det:

«Jeg er en av de mange som snart sildrer ut av Den norske kirke.

Inntil ganske nylig har jeg tenkt på meg selv som en helt vanlig, streit kristen. Jeg er verken høykirkelig, superkarismatisk eller bedehuskristen. Jeg tror simpelthen på alt det som kristne over alt og til alle tider har trodd på.

Men så en dag våknet jeg opp og fant ut at jeg hadde fått et nytt navn. Jeg var plutselig en av ”de konservative”. Eller enda verre: ”De gammeltroende”. Problemet er at jeg ikke føler meg hjemme i noen av disse kategoriene. Ikke er jeg gammel, og troen min er høyst oppegående og sprell levende.

I mediedebatten tas homofilisaken ofte opp som Den Store Stygge Årsaken til at vi går, vi som går. Jo da, jeg føler nok et behov for å komme meg ut av kirken før den får sin første lesbisk gjengifte biskop. Men det er ikke derfor jeg går. Homofilisaken er bare et symptom på en langt alvorligere sykdom. Jeg går fordi Den norske kirke i stadig økende grad har erstattet Den Hellige Ånd med Tidsånden. Verdens ånd.

Dermed tømmes kristendommen for både trosinnhold og moralsk innhold. Tilbake sitter vi med en dvask Kardemommeby-kirke. Dens morallære oppsummeres presist i lovens paragraf 1: ”Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.” Paragraf 2 går ut på at man aldri må si noe som kan oppfattes som støtende. Troslæren oppsummeres slik: ”Gud er snill og grei. Jeg er snill og grei. Derfor passer vi sammen.” Å si noe annet ville jo være støtende, og altså et brudd på lovens andre paragraf.

Den politisk korrekte norske kirke skammer seg over å forkynne evangeliet. Å forkynne vil nemlig innebære å innta en ovenfra-og-ned-holdning overfor det autonome mennesket. Og selve evangeliet er jo særdeles støtende (§2). Dersom vi sier at folk blir frelst ved å tro på Jesus, sier vi også at de går fortapt uten han. Kan man hevde noe mer fordømmende i 2007? Neppe.

I 1997 erklærte bispemøtet at det ville være ”kirkesplittende vranglære” å likestille partnerskap med ekteskap. Det var nok siste gang vi hørte et så usnilt ord som ”vranglære” brukt i Den norske kirke. Synd, egentlig, for det greske ordet for vranglære, heresi, er ellers svært så beskrivende for utviklingen i DNK. Heresi er nemlig avledet av verbet hairéomai, ”jeg velger meg”. Altså: ”Jeg føler meg ikke forpliktet på hva kristne over alt og til alle tider har trodd. Jeg velger selv den troen som føles rett for meg – nå .”

Forrige uke stemte Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen for et vedtak som åpner for homofilt samlevende prester, fordi, som han sier: ”Kirken blør”. Dagen derpå håpet han at ikke noen føler seg presset ut av kirken av den grunn. Kjære kirkerådsleder, du har rett: Denne kirken blør. Og det kommer den til å gjøre så lenge det fortsatt er liv i den. Du får ta det som et godt tegn at den blør. Det betyr at det fortsatt finnes mange gode prester og våkne kristne i kirken. Du trenger imidlertid ikke være redd for at jeg føler meg presset ut av kirken. Jeg forlater Kardemomme by høyst frivillig. [...]

I dag befinner jeg meg i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til noe enda mindre. Derfor går jeg sannsynligvis til en større, helt alminnelig kirke. Forrige måned lurte professor Arild Romarheim på om Den katolske kirke vil få sin renessanse i Norge på våre barnebarns tid. Det ville ikke forundre meg om det skjer før den tid.»

Et etterord fem år senere

I dag ville jeg formulert leserinnlegget i mildere ordelag, men sånn ble det nå i 2007. Kirken skal være vår mor, og jeg følte meg sveket av Den norske kirke - en mor som skulle ta seg av meg, men som ikke gjorde det.

Jeg er fortsatt oppgitt over Den norske kirkes teologiske utvikling i dag. Samtidig ser jeg på den med sympati og kjærlighet. Den norske kirke har stort sett gjort så godt den kunne i århundrene etter at danskekongen i 1537 fjernet oss fra Moderkirken med tvang. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt du kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort.

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". Det er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke.

PETERS ETTERFØLGER: Jesus gav Peter et viktig og helt spesielt oppdrag: Å holde flokken samlet, fø den og beskytte den. Det oppdraget forvaltes av Peters etterfølger i Roma den dag i dag.


DEL IV: Hvorfor gikk jeg inn i Den katolske kirke?


Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Det stod derfor klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge. 


Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. 

En helt vanlig kirke

Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de holder fast ved det som er sant - der de tror på den helt vanlige, kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?

Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.

Anti-katolsk propaganda

Her er sånt noe som jeg fikk høre: «Katolikker tror ikke på evangeliet eller nåden, men på gjerningskristendom. Katolikker er avgudsdyrkere som ber til og tilber Maria og helgenene. Det er noen av katolikkene som er kristne og tror på Jesus, men selve Den katolske kirke er en vranglærer som fører folk vill. Katolikker er avvikere. Det er vi som har forstått det. Det er vi som er de vanlige kristne. Katolisisme er… noe annet, nesten en annen religion.»

Ingen kristen som tenker noe slikt om Den katolske kirke, og som vil være lojal mot Jesus Kristus og lydig mot sannheten – vil vurdere å nærme seg Den katolske kirke, langt mindre bli en del av den. Altså måtte det skje en del. 

Møtene med Den katolske kirke

Første gang jeg møtte Den katolske kirke var sommeren 1998. Da dro jeg på interrail i Frankrike og Italia og møtte både katolske kirker, katolske kristne og katolsk kunst og kultur. Jeg møtte tenkende, våkne, levende kristne. Det jeg husker best var overraskelsen over at jeg kjente Den Hellige Ånds tilstedeværelse så sterkt i de katolske kirkene. Det var så uvanlig lett å be der, en så underlig god bønnestemning.

Da jeg gikk inn i Peterskirken i Roma og så opp i kuppelen med ordene "Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam mean et tibi dabo claves regni caelorum" ... "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (Matt 16,18)... da bare kom tårene og overveldet meg. Hjertet hadde begynt å sanse og fornemme det som forstanden ennå ikke forstod. Jeg gjorde som Maria: Gjemte det og grunnet på det i hjertet.

DEN HELLIGE MESSE: Høymesse i St. Paul kirke. Ekte næring og levende trosliv.

Neste gang jeg var i kontakt med Den katolske kirke var i påsken 2004 da mannen min og jeg ble med Sjømannskirkens studentprester på pilegrimsferd til Roma. Etter den uken var jeg ikke lenger i tvil om at Den katolske kirke var en kristen kirke, full av åndelig kraft - men hva gjorde jeg med de teologiske innvendingene mot vranglære, avgudsdyrkelse etc.? Jeg lot det ligge i nesten tre år. Så satte jeg meg ned ved www.katolsk.no/tro i timesvis og leste og leste, dag etter dag.

I juli 2007 begynte jeg å følge gruppeundervisningen i katolsk tro hos soknepresten ved St. Paul kirke her i Bergen. Dessuten begynte vi å gå til messe hver søndag. Begge deler er viktig når du skal avklare om du vil gå inn i Den katolske kirke.

Du må: 1. Sette deg grundig inn i den katolske troen, og du må 2. Være villig til å leve det katolske livet (et liv som blant annet innebærer at du ikke holder deg borte når menigheten samles - alle katolske kristne har messeplikt, jf. Hebr 10,25).

Brevet til biskopen

14. januar 2008 sendte jeg mitt brev til biskop Bernt Eidsvig og ba om å få bli tatt opp i kirken på Paulus’ festdag. Der skrev jeg: «Bortsett fra påskenatten kan jeg ikke tenke meg en riktigere dag for meg å konvertere på enn nettopp denne dagen da den store misjonsapostelen omvendte seg etter sitt sterke og avgjørende møte med Jesus – og det til og med i St. Paul kirke.»

Jeg skrev mye i brevet, men her er noen sitater som utdyper det jeg har skrevet tidligere i dette blogginnlegget:

«Den dessverre stadig mer svevende Oase-bevegelsen har ”fått en visjon” om at de skal starte nye menigheter, eller som de kaller det; at de skal ”sette ut livbåter”. Man kan sikkert overleve noen uker og måneder i en livbåt, men jeg er ute etter noe som holder lenger enn det. Jeg vil over til en skute som har vist seg seiledyktig gjennom århundrer, og som jeg kan stole på at vil hjelpe også mine barnebarns barn slik at de kommer trygt fram. Det ser ut som at vi går inn i stormfulle tider. Da trenger vi å holde sammen, å være ett. Vi trenger Kirken som hjelper oss å holde fast ved troen, ved Jesus.»

«Jesus ba om at vi skulle være ett, for at verden skal tro. Da vil ikke jeg være med på å splitte oss kristne enda mer opp ved å starte nok et nytt kirkesamfunn. Jeg befinner meg allerede i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til et enda mindre kirkesamfunn. Jeg tenker som så at det kan ikke være tilfelle at det bare er noen få tusen lutheranere i en avkrok av Europa som forvalter den universelle kristne troen. I det hele tatt skjønner jeg ikke hvorfor Luther skulle ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke. Og jeg har slett ikke troen på motefenomenet ”emerging church” med sine løsrevne husmenigheter. Hvis den kristne troen blir enda mer privatreligiøs nå, så dør den simpelthen ut.

Det mest logiske for meg er å gå over til en større, helt alminnelig kirke som allerede finnes. De siste årene har mine mange lutherske vrengebilder av Den katolske kirke blitt skrelt bort. Momenter som har vært viktige for meg i denne prosessen er Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen samt møtene jeg har hatt med Den katolske kirke i Frankrike, Italia og USA. Pilegrimsreisen vår til Roma påsken 2004 sammen med blant annet en norsk katolikk var også viktig. Her fikk vi sterke møter med en autentisk kristen tro, fromme kristne og levende menigheter. Vi fikk delta på både midnattsmessen i Peterskirken og påskedagsmessen på Petersplassen. Under kommunionen påskedag kjente jeg sterkt på alvoret og smerten ved å være avstengt fra dette fellesskapet. Tårene trillet. Lengselen tentes. Når jeg nå søker fullt fellesskap med Kirken er det altså fordi både hodet og hjertet har ledet meg til samme konklusjon. Jeg kjenner meg ledet til den historiske Kirken av Gud. De siste månedenes katekese og kirkegang, samt samtaler, bønn, boklesning og mangfoldige timer inne på katolsk.no har bekreftet at vi søker riktig kirke.»

FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"

(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)

Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse


Fellesskapet og enheten

Har du klart å holdt følge med meg og lest helt ned hit? (Takk, fantastisk at du orker å lese så langt!) ... vel, da er du kanskje interessert i å lese leserinnlegget mitt som stod på trykk på side 3 i Vårt Land på selve konversjonsdagen min, 25. januar 2008:

I dag, på Paulus’ festdag, går jeg inn i Den katolske kirke. Jeg søker fellesskapet og enheten, skriver Ragnhild Aadland Høen.

Fra Kardemomme by til Roma


På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke. Samtidig takker jeg for at han også har vist meg veien videre. I dag tar jeg konsekvensen av at Statens politisk korrekte Kardemommeby-kirke ikke lenger gir meg den næringen og veiledningen som troen min trenger i 2008.

Jeg vil ikke være flau over at jeg er kristen. Jeg vil tilhøre og elske en kirke som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. Jeg trenger en kirke som står på fast grunn også den dagen mine barnebarns barn får bruk for den. Derfor går jeg i dag til Moderkirken. I stedet for å bli mismodig i DNK lever jeg kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.

De siste årene har mine lutherske vrengebilder av Den katolske kirke blitt skrelt bort. Inne på www.katolsk.no har jeg for eksempel oppdaget at lutheranerne og katolikkene faktisk er enige om det mest grunnleggende stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen lyder slik:
"Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".
Enda flere fordommer brast i møte med Den katolske kirke i inn- og utland. Her har jeg møtt en autentisk kristen tro, levende menigheter og våkne kristne som elsker Jesus. Og jeg begynte å spørre meg selv: Hvorfor skal Luther ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke?

Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble så alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente, men en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden. Åpenbaringen reduseres og blir gjort relativ, og man ender opp med den forvirringen og splittelsen som er stadig mer fremherskende i lutherske kretser.

I dag er den lutherske troen blitt så subjektiv og privatreligiøs at den er i ferd med å forsvinne som kollektivt fenomen. Menighetskjerner over hele landet krymper inn og kristendommen forsvinner ut av grunnloven og formålsparagrafene. Tilbake står nordmennene igjen – alene – med en abstrakt, privatisert åndelighet som ikke forholder seg til Jesu kropp, Kirken.

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”.


Ragnhild Aadland Høen 


EN SMAK AV MYSTERIET: En skikkelig kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden. Her en av Nidarosdomens dører.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen



Del V: Avslutning


Dette ble jo nesten en liten bok likevel. Her er en kortversjon til avslutning.


Jeg er katolsk kristen fordi:
  • Den katolske kirke er den helt vanlige kristne kirken som forvalter den helt vanlige kristne troen som har blitt trodd av alle kristne over alt og til alle tider.  

  • Den katolske kirke er det den sier at den er: Den er den historiske kirken som Jesus grunnla. Den er ganske enkelt the real thing.

  • Jesus grunnla sin kirke på Peter, og Den katolske kirke har fortsatt Peter. Faktisk er det bare Den katolske kirke som har Peter. (Det er det som er forskjellen på romersk-katolske kristne og alle andre kristne. Katolske kristne er i enhet med Peter, mens ortodokse og protestanter er det ikke.)

  • Den katolske troen er apostlenes tro og den er "mine fedres tro". Den er ikke en ny tro jeg har diktet opp selv. Den katolske tro er definert i de oldkirkelige bekjennelsene. 

  • Den katolske kirke forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Den forvalter ikke en av de protestantiske, reduserte versjonene av troen, men fullversjonen av troen som vi trenger for å overleve som kristne i et sekulært samfunn. 

  • I Den katolske kirke finner jeg igjen alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.

  • Ja, vi tror på evangeliet. Det var faktisk Den katolske kirke som brakte evangeliet til Norge. Fortsatt har Norge vært et katolsk land lenger enn det har vært et luthersk land.

  • Den katolske kirke forvalter Kirkens enhet. Manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd. Jesus ba oss om å være ett for at verden skal tro. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Vi skal være ett i den éne Kirken.

  • Da jeg kom inn i Den katolske kirke kom jeg hjem. Hjem til min mor, Kirken.

  • Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, da skjer paradigmeskiftet, da går det ingen vei tilbake. Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd.


Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?

Mange spør meg: "Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?" Til det svarer jeg: "Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem."   

Jeg elsker Jesu Kirke; Den katolske kirke. Dypt og inderlig. Det ville jeg gjerne si høyt i dag, på Petersmesse, minnedagen for de hellige apostlene Peter og Paulus - Per og Pål - som gav meg troen. Takk både til dem og til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer.

PETERSMESSE: Over alt hvor du snur deg, til og med i kalenderen, dukker spennende katolske skatter opp.
I dag 29. juni er det Persok, Petersmesse, minnedagen for apostlene Peter og Paulus. Primstavmerket er en nøkkel.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


LES MER:


https://www.youtube.com/watch?t=54&v=5UyzW99zAzw


Til slutt: Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

34 kommentarer:

  1. Takk for eit fint blogginnlegg om di reise. Vi går alle ein veg i vår tru, nokre gongar er vegen kronglete og uklar, andre gongar ser vi klarare fordi vegen ligg der opnare.

    Eg les og lærer. Eg tenkjer, som deg, at i møte med ei tru bær ein med seg punkta som du har inn under vegar inn i den katolske kyrkja.

    3 flotte jenter øverst oppe her! :)

    Marieklem med ynskje om ei god helg

    SvarSlett
    Svar
    1. For å presisere :
      Du skriv, "Alle har sin helt egne vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende.
      Noen trekkes inn i Kirken gjennom hodet: De har tenkt, studert, vurdert og konkludert. De leser katolsk (eller katolskinspirert) oppbyggelseslitteratur og oppdager at her er troens fylde. De leter etter Sannheten og finner den - i Den katolske kirke.
      Andre føler seg fram: Gjennom kunst, litteratur, musikk og kultur, liturgien. De gjenkjenner skjønnhet når de ser den.
      Andre leter med hjertet og gjenkjenner godhet og kjærlighet når de møter på den.
      Noen bare dumper over kirken: De besøker katolske kirker på reise etc og opplever at her er det noe mer, noe som jeg mangler. Noe ekte, noe sant.
      Andre går seg inn i den: Som søkende pilegrimer, på leting etter noe de senser at de har mistet. De leter langs de gamle stiene etter det de har tapt - og alle de gamle stiene fører dem til Den katolske kirke.
      Når jeg tenker etter har vel Jesus i grunnen trukket meg inn i Kirken på alle disse måtene, og det er simpelthen en grense for hvor lenge du klarer å stå imot når han tar i bruk hele arsenalet ;)"

      Eg tenkjer at i søken mot ei tru, inn i eit kristent felleskap, inn mot ei kyrkje,Den Norske kyrkje for min del,er desse punkta universelle.
      I streben og søken mot ein Himmel over oss tenkjer,føler, smaker, høyrer,sanser vi oss fram.
      Eg tenkjer at vi kan lære av kvarandre, bygge opp istaden for å rive ned.Eg tenkjer at Jesus kan nytte alle som ynskjer å stå nær Han som levande vitnesbyrd. Vi får gjere det vesle vi kan, kvar og ein.

      Slett
    2. Kjære Marie. Jeg er glad for at Den katolske kirkes katekisme fremhever at "De som i dag blir født innenfor samfunn som er sprunget ut av slike brudd [les: Reformasjonen m.fl. brudd, min anm], og som lever i troen på Kristus, lar det seg ikke gjøre å laste for adskillelsen".

      Altså: De/vi/du/jeg/alle som er født inn i dagens siutasjon i Norge er ikke skyldig i denne adskillelsen, vi er født inn i dette rotet og må bare gjøre så godt vi kan for å følge hyrdens stemme fra der vi dumpet inn i kirkehistorien.

      Alt godt over vandringen din, Marie!

      Slett
  2. Så fint å lese om din vei. Det er mange likhetstrekk med min egen vei,men det er størst den følelsen av at jeg "har kommet hjem". Har kommet til veis med undervisning nå og fermingen og opptagelsen i den katolske kirke skjer antagelig i august,i Sta.Sunniva kirke i Molde.Har stor glede av å lese den flotte bloggen din.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Rita. Gled deg! The best is yet to come!

      Slett
  3. Det sterkeste for meg var også den følelsen av å komme hjem. Det rare er at når jeg gikk i statskirken, så følte jeg meg ofte fremmed.(selv om jeg kjente mange der)
    Mens i den katolske kirken følte jeg meg hjemme med en gang, selv om jeg kjente få og det var mennesker der fra hele verden. Også var det noe med nærværet av noe godt! Tusen takk for at du delte dette Ragnhild! Jeg setter STOR pris på din blogg!!

    Eivor Mirjam

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Eivor Mirjam, for oppmuntrende ord helt siden du oppdaget denne bloggen :) Setter stor pris på dem.

      Slett
  4. Svært godt skrive - igjen. Har vore gjennom den same prosessen omtrent samstundes med det tidsperspektivet du skisserer og konkludert likt på dei same delkonklusjonane i prosessen. Valde likevel litt annleis.

    Alt godt

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Alt godt til Pilegrimstunet i Hålandsdalen, håper å få besøkt dere en vakker dag!

      Slett
  5. Var det noe du syntes var vanskelig å akseptere i den katolske læren i starten? I såfall hva?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var en godt oppdratt lutheraner, så det siste som "falt på plass" var vel Jomfru Maria. Det gikk opp et lys for meg den dagen soknepresten kunne fortelle at dogmene om Maria ikke handler om Maria, de handler om Jesus og kirken. Dogmet om at hun er jomfru er for eksempel viktig fordi Jesus var Guds og ikke Josefs biologiske sønn. Og dogmet om at hun er evig jomfru er viktig fordi han var Guds enbårne sønn (osv.).

      Når protestanter ser et menneske som kneler foran en statue av Maria, tenker de ofte at personen ber til henne, som om hun var Gud. Men det er ingen som kan be til Maria, man spør henne om forbønn. Å tilbe et menneske er den største synd. Det er avgudsdyrkelse, og det fordømmer kirken selvsagt. Maria-ærbødigheten handler om å vise henne ære. Men i vår tid vet vi jo ikke lenger hva det er, vi viser ikke engang kongen eller statsministeren ære.

      Den dagen jeg ble tatt opp i kirken, på Paulus’ festdag 25. januar 2008, hadde jeg ikke fått på plass alt i læren om Maria. Jeg hadde likevel ikke problemer med å fremsi den obligatoriske bekjennelsen «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner».

      Å bli tatt opp i Kirkens fulle fellesskap er som en vielse, der det viktigste som skjer er at man gjør et livsvarig valg og binder viljen. Jeg visste det viktigste: At jeg stoler på Kristi katolske Kirke og at jeg VIL elske, tro og bekjenne alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner.

      Det som måtte til for at jeg skulle få Maria "på plass", var rett og slett at jeg måtte begynne å nærme meg henne selv. I praksis. Da oppdaget jeg at hun aldri tar fokuset bort fra Jesus. Tvert imot. På en mer effektiv måte enn noen andre jeg har vært borti hjelper hun meg å elske Jesus og stole på ham. Å gå inn i Den katolske kirke har i det hele tatt vært den største boosten jeg har hatt i troslivet noen gang. Og det beste av alt er at det bare fortsetter og fortsetter ;)

      Kunne skrevet mer om både dette og andre emner, men som du ser av klokkeslettet er jeg presset på tid.

      Nå i helgen er jeg på Selja med dårlig internettforbindelse. Du må bare spørre mer, så skal jeg se hva jeg kan få til i neste uke.

      Slett
  6. Jeg kunne spurt deg om utdypning av mye her, men en ting lurer jeg spesielt på: Hvorfor kan du ikke framsnakke Den katolske kirke, uten å baksnakke Den norske kirke? Og hvorfor siterer du dine egne, krasse ord fra Vårt Land i 2007, hvis du ikke står for dem i dag? Og til sist: Du er jo kateket i Den katolske kirke. Er det disse holdningen du kommer med her, som du formidler til unge katolikker i undervisningen din?

    SvarSlett
    Svar
    1. Som Dagfinn Stærk er inne på i svaret sitt til deg: Dette er historien om hvorfor jeg valgte som jeg gjorde. Jeg sensurerte faktisk bort deler av leserbrevet som jeg syntes var for krast formulert. Kanskje skulle jeg sensurert bort enda mer. Det kan godt være. Men kanskje skulle det få være der. Av og til er det bra at noen blir støtt og utfordret.

      Dag Øivind Østereng, leder for Carissimi, skrev denne kommentaren på den offentlige delen av Facebook-profilen min: "Takk for et balansert, perspektivrikt, bredspektret og viktig vitnesbyrd om konversjon. Takk også for din ærlighet og vitnesbyrd overfor Den norske kirke. Det er sterkt å lese at utviklingen i Dnk utgjør en slik fundamental åndelig fare. Du har helt rett! Takk!"

      La meg få fremheve at mitt anliggende ikke er å skyte på DNK, men å vitne om veien min slik jeg gikk den. Jeg er ikke den eneste som har gått denne erkjennelsesveien. Fr. Arnfinn Haram er et annet kjent eksempel.

      For at du ikke skal tro at jeg er en "anti-økumenisk konvertitt" kan jeg fortelle at jeg har tre gode venninner som er prester innenfor Den norske kirke, to av dem er faddere til våre barn. I det hele tatt: Flertallet av fadrene til våre fire barn er lutheranere (også etter at vi konverterte).

      Jeg var med i kjernen av komiteen som arrangerte den økumeniske ungdomskonferansen Called i Bergen, og jeg var én av tre som satte i gang arbeidet med å arrangere økumenisk Taize-helg i Bergen nå i vår. I 2012-2013 har jeg hatt et veldig godt samarbeid med Bjørgvin bispedømme i interimstyret for Selja kloster- og pilegrimssenter (der jeg var Oslo Katolske Bispedømmes representant). Flere fra Bjørgvin bispedømme deltok på vår katolske Seljumannamesse i fjor (bl.a. bispedømmets kulturrådgiver og lederen i bispedømmerådet), og selv deltok jeg i deres lutherske seljumannamesse som tekstleser.

      Jeg mener at økumenisk arbeid og økumenisk samarbeid er uhyre viktig. Økumenikk er faktisk så viktig at det var derfor jeg ble katolikk; fordi vi kristne må være ett, mer ett enn vi greier å være som protestanter.

      Ellers vil jeg gjerne få gjenta det jeg skrev til Marie lenger oppe her: Jeg er glad for at Den katolske kirkes katekisme fremhever at de som i dag blir født innenfor trossamfunn som er sprunget ut av Reformasjonen, og som lever i troen på Kristus, kan man ikke laste for adskillelsen.

      Altså: De/vi/du/jeg/alle som er født inn i dagens siutasjon i Norge er ikke skyldig i denne adskillelsen, vi er født inn i dette miserable rotet og må bare gjøre så godt vi kan for å følge hyrdens stemme fra der vi dumpet inn i kirkehistorien.

      Og bare så det er presisert: I konfirmantkatekesen underviser jeg om Den katolske kirke, ikke om DNK. Når vi kommer til temaet "Hva er Kirken" lærer de om Den katolske kirke, og de lærer at alle våre kristne brødre og søstre utenfor Den katolske kirke er døpt inn i Den katolske kirke og har et delvist fellesskap med Den katolske kirke. Jeg har til nå aldri opplevd at en konfirmant har spurt meg om hva jeg tenker om statskirken teologiske utvikling eller statskirkens fremtid. Det jeg er opptatt av å formidle til konfirmantene, er at andre kristne er våre brødre og søstre i troen, at Jesus kaller oss alle til å være mest mulig ett og at det finnes mange flotte prester og gode, våkne kristne innenfor Den norske kirke. Dem må vi finne, styrke, hjelpe og samarbeide med. Det er vårt felles ansvar å finne sammen.

      Guds velsignelse i natten!

      Slett
  7. Det er ingen grunn til å kritisere Ragnhild for dette. Det er jo historien om hvorfor hun valgte som hun gjorde. Generelt synes jeg Ragnhild skriver ting som sprer glede og inspirasjon for mange, også ikke-katolikker.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Dagfinn Stærk! Du forstod hvordan jeg tenkte.Takk for varme ord.

      Slett
  8. Kjære alle sammen!

    Tusen takk for all responsen, både den støttende og den spørrende. Jeg håper å komme tilbake til dere i morgen. Denne dagen og kvelden føk dessverre av gårde, og vips var det natt. Guds fred i natten til alle som fortsatt måtte være våkne!

    Beste hilsen
    Ragnhild

    SvarSlett
  9. Interessant innlegg. Selv oppfatter jeg meg også som en del av den katolske kirke, som det står i Confessio Augustana: "Likeså lærer de at det alltid vil fortsette å være én hellig kirke. Men kirken er de helliges forsamling hvor evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett". At biskopen av Roma har laget en verdensomspennende organisasjon og har villet ta monopol på å bestemme hva som er katolsk er leit, men det forhindrer ikke at den katolske kirke er større enn den romersk-katolske. Derfor bør det etter min mening være en plikt for alle troende å arbeide for at det økumeniske fellesskap blir utviklet videre, i respekt for forskellige tradisjoner og med forståelse for hva vi har felles.
    Vennlig hilsen
    Jørund Østland Midttun

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Jørund Midttun.
      Eg kjenner meg igjen i ditt perspektiv om den katolske kyrkja som ein organisasjon og Roma som eit monopol. Men...monopol...i Norge er det vel vi lutheranarar som har teke monopol på kristendommen og vår organisasjon har vore leia av ein statsråd i kyrkjedepartementet i lange tider. Og det er heilt i tråd med Confessio Augustana (art VII):

      "til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker. Som Paulus sier: "Èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far osv."

      Men kva når ingen har autoritet til å avgjere kva som er evangeliet si lære og rett forvaltning av sakramenta? Då vert dette vesle ordet
      nok i CA 7 svært urovekkjande. Det blir fritt fram for det anarkistiske bibelsyn. Først vender ein seg bort frå "monopolet" til Peter, så held ein fram med ei rekkje bibelske gåver som vert samla inn under "menneskelige overleveringer, skikker, seremonier". Står evangeliet og sakramentforvaltninga trygt gjennom alt dette? Nei...desverre...det ser vi med all tydelegheit blant dei som har brote med "monopolet".

      CA 7 reduserer kyrkja til ein åndeleg storleik og er klart antikristen i den forstand at den nektar kyrkja - Herrens eigen lekam - å verte organisatorisk inkarnert. Jmf. til dette nattverdbrødet i ei luthersk gudsteneste som er Kristus berre så lengje ein kristen tek imot det; etter gudstenesta er nattverdbrødet berre oblat igjen. Tenk om Kristus var Guds Son berre i den tida nokon trudde på Han! Nei, Kristus er inkarnert og Kyrkja er inkarnert. Kristus er jøde og Kyrkja er romersk. Jesus var født for alle menneske, men han hadde berre ei mor.

      Her er mitt råd, Jørund Midttun: Be til din Herre Jesus om å få lov til å studere kva den romersk-katolske kyrkje lærer om Jomfru Maria. Hald fram med å lese din bibel med forventning om å finne Livets brød der. Når tida er inne vil du skjønne med hjartet ditt at det vi lutherske teologar har lært om inkarnasjon er ikkje verd å nemne på Den store dag. Enn så lengje står der ei kvinne som lengtar etter å dele sine erfaringar med å inkarnere og fostre verdsens frelsar for oss. Ho vert kalla Jomfru Maria og er ingen bedriftsleiar i eit monopol, men ho vert prist salig i vårt slektledd i den romersk-katolske kyrkja. Ho lærer deg å bli glad i Jesus på ein måte som du før ikkje trudde gjekk an!
      K.R.I.

      Slett
    2. Jørund, håper du er fornøyd med svaret. K.R.I.: Tusen takk for at du hjalp meg å svare når jeg selv ikke hadde tid til å skrive.

      Slett
  10. Hei! I dag har jeg brukt mye tid på å diskutere her: www.facebook.com/ragnhildhelena Debatten er offentlig tilgjengelig for alle som er på Facebook. I tillegg har jeg lagt ut et nytt blogginnlegg - om Hedalen stavkirke. Har mye jeg vil si til kommentarene her under "Derfor ble jeg katolikk"-innlegget, derfor føltes det mer overkommelig å lage en ny sak enn å sette i gang med svar her. Jeg vet ikke helt om jeg prioriterte tiden min rett, men det er iallfall forklaringen på at svarene blir utsatt litt til. Håper på deres tilgivelse og skal gjøre mitt beste for å bruke de blanke arkene med fargestifter tell i morgen.

    God natt, du Guds skatt!
    Ragnhild

    SvarSlett
  11. Du må passe på å sove litt også Ragnhild!!
    Guds velsignelse

    Eivor Mirjam

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for omsorgen, Eivor Mirjam! I går tenkte jeg på det du sa og la meg til fornuftig tid. I kveld gjorde jeg visst ikke det, men jeg måtte bare få unna de utlovede svarene mine nå. Om seks timer sitter jeg på båten til Selje, og der har jeg dårlig tilgang på pc (tror jeg, vi får se). God helg!

      Slett
  12. Takk for eit interessant og sympatisk innlegg! Eg tumlar med mange av dei same problemstillingane som du nemner (eg har vakse opp i Dnk/NLM, er no prest i Dnk). Eg tenker i alle høve at det økumeniske arbeidet er veldig viktig for Dnk. To interessante bøker å jamføre mtp. problemstillingane i innlegget er Jaroslav Pelikans "Riddle of Roman Catholicism" og Christian Smiths "From evangelical to catholic in 95 difficult steps". Pelikan konverterte for øvrig frå luthersk til ortodoks konfesjon på sine eldre dagar.

    Mvh Hallvard N. Jørgensen

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for svar, Hallvard N. Jørgensen. Bare send meg en e-post hvis du skulle ønske å komme i kontakt med noen av de gifte prestene som er i prosess med å konvertere/bli prester i Den katolske kirke. Adressen min er: ragnhild.aadland.hoen[a]katolsk.no

      Lykke til med tumlingen, og velkommen hjem når som helst ;)

      Slett
  13. Hei, og takk for en veldig fin blogg. Jeg leser den med stor interesse, og er for stunden på vandring. Vet ikke om jeg vandrer i sirkler innen protestantismens sfære, eller om jeg til slutt ender opp blant mine søsken i den Katolske Kirke. Interessen for katolsk tro er i alle fall nesten irriterende stor. Vet ikke hvor den kommer fra... ja, eller så vet jeg kanskje hvor den faktisk kommer fra, men tør ikke tenke den tanken ennå :) Uansett, jeg kurer på hva du tenker om bruken av ordet "konvertere"? Ordet brukes om personer som bytter religion. Men, om jeg - som protestant, skulle bli katolikk, har jeg konvertert da? Jeg kommer fortsatt til å bekjenne samme trosbekjennelse som i dag. Jeg kommer til å be til samme Gud. Kommer fortsatt til lovsynge Jesus. Kommer fortsatt til å be om den Hellige Ånds ledning. Er konvertere rett ord, eller er det fra en tid da frontene var steile mellom protestanter og katolikker? Med ønske om Guds fred! /Benedict

    SvarSlett
  14. Hei konvertitten!

    Takk for spennende kommentar! Det kan høres ut som at du egentlig vet hvor veien (og ikke minst Han som er Veien) er i ferd med å lede deg, men at du må gi deg selv litt mer tid før du kan våge å tenke tanken fullt ut ;)

    Men over til det du spør om: Selv foretrekker jeg å bruke uttrykket "å gå inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap" fremfor uttrykket "konvertere", men hver sin smak. Det handler vel mye om hvordan man oppfatter sin egen konversjon. For min del følte jeg ikke at jeg avviste det jeg hadde trodd på før, jeg bare gikk inn i og omfavnet noe enda større og enda mer enn før.

    Likevel: Når du går inn i Den katolske kirke slutter du jo å avvise alt det i den katolske læren som du avviste som protestant. Du tar avstand fra alt det som tidligere holdt deg utenfor Den katolske kirke. På den måten snur du deg rundt, du vender deg inn i Den katolske kirke i stedet for å avvise den, og derfor er det også riktig å bruke ordet konversjon som betyr "omvendelse". Å konvertere krever en hjertets omvendelse. Det er Jesus selv som forbereder den omvendelsen i oss og som leder oss.

    På engelsk har de ikke den samme problemstillingen, de bruker jo bare ordet conversion, det er det de sier også når vi nordmenn sier omvendelse. Du kan for eksempel lese en artikkel om ordet conversion i det katolske nettleksikonet New Advent: http://www.newadvent.org/cathen/04347a.htm

    Her er et utsnitt derfra:
    "The first step in the normal process of conversion is the investigation and examination of the credentials of the Church, which often is a painful labor lasting for years. The external grace which draws a man's attention to the Church and causes him to begin his inquiry is as various and manifold as there are individual inquirers."

    Til hjelp på veien videre vil jeg anbefale deg å be denne nyttige og høyst kristelige bønnen: "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den." (En bønn av den hellige Birgitta av Vadstena)

    Da jeg gikk inn i Kirken 25. januar 2008 ble jeg omfavnet av Mor Teresa-søstrene som strålende utbrøt "Welcome to the family!" Du er velkommen inn i familien når som helst. Som de sier i videoen jeg har lagt inn her oppe: "We're family. Welcome home." Når som helst.

    Guds fred på veien!
    Beste hilsen Ragnhild

    SvarSlett
  15. Tusen hjertelig takk!
    Og utdraget fra det katolske nettleksikonet var "right on spot" - kjente meg igjen kan du si!

    Og den hellige Birgittas bønn var veldig fin, den skal jeg ta med meg videre!

    Tusen takk!

    SvarSlett
  16. Hei Raghild:) Leser din blogg med stor glede,og vil bare si at endelig har også jeg "kommet hjem":jeg konverterte nå i August.
    Personlig har jeg en "arv" fra mors-siden flere generasjoner tilbake,der har vært katolske i Norge. Faktisk helt fra slutten av 1800-talle:fra oldemor,til mormor,til min egen mor.
    Men grunnet min far ble jeg døpt i statskirken,som "alle andre" Dog var det "noe" der alltid fikk meg igjen og igjen til å søke mine katolske røtter...og nå er det gjort.:)
    Føler at dette var den biten som manglet,og som har gjort meg "hel":en utrolig god følelse :)

    SvarSlett
  17. Kjære Ragnhild

    Det er en stor glede og inspirasjon å lese bloggen din! Jeg har så vidt begynt å lese, men ser at jeg har mye å se frem til; bloggen din er jo et lite katolsk skattekammer!

    I likhet med deg, ble også jeg tatt opp på Paulus omvendelse, den 25. januar - fem år etter deg. Ord blir så små i møte med dette Allerhelligste - jeg kan bare si at jeg, som deg, er så usigelig takknemlig for å ha fått lov å komme hjem. Veien har vært lang, men etter 22 år var jeg altså klar til å overgi meg. Det er så fort å tenke at det er synd at det tok slik tid, men jeg ser det ikke slik i det hele tatt - snarere tvert imot. Jeg har jo fått lov til å erfare Guds endeløse kjærlighet og tålmodighet med meg og mitt tydelige behov for å gå sakte frem. I denne prosessen har han holdt hånden min og ledet meg så finstemt og varsomt - takknemlighet og ydmykhet er det eneste jeg kan kjenne over denne ivaretagelsen.

    Det handlet, for meg, til syvende og sist om å bli ærlig - til slutt hadde jeg ingen argumenter som holdt vann, og jeg ble klar til å overgi meg. Denne overgivelsen er en velsignelse av de aller største.

    Igjen, takk for fanastisk blogg! Jeg vil følge med, lære masse om katolsk tradisjon og tro; det er så uendelig mye å lære! Å gå over terskelen til Den katolske kirke er å ha gått inn i et flerdimensjonalt skattekammer (hehe, ikke så rart, kanskje), og det er så uendelig mye å lære, så mange sammenhenger å se - og din blogg kommer til å være et fremragende verktøy for meg i så henseende!



    SvarSlett
  18. Hei!

    På tide at jeg legger igjen et lite spor etter meg her.. :)
    Takk for en fin og inspirerende blogg, som jeg mange kvelder titter innom.
    Jeg er kristen uten noen kirketilhørighet og har i flere år bedt om at Gud må lede meg inn i en kirke der jeg kan føle meg hjemme. Det kan virke som jeg nå er i ferd med å få svar fra han..:) For denne gnisten som plutselig kom til meg for noen måneder siden ser ikke ut til å ville slukke.
    Jeg er betatt, men samtidig redd. Redd for hva de andre skal si, jeg kjenner ingen katolikker engang.. Jeg føler meg så ensom på denne vandringen..
    Venninnene mine som jeg er i bønnegruppe med tror sikkert jeg har blitt koko og er sterkt tvilende til at dette kommer fra Gud.
    Har du noen tips til meg på veien videre..

    Hilsen meg..

    SvarSlett
  19. Svært interessant å lese om din vei inn i den katolske kirken, er selv lutheraner i DNK. Men føler meg ikke "riktig hjemme" der. Noen konvertering til DKK blir vanskelig da kona vil bli værende i DNK.

    SvarSlett
  20. Hei, Ragnhild. Du skriver godt og fint, og det er lett å merke kjærligheten din til Jesus.
    Fylden og tradisjonen trekker meg også mot den katolske kirken, men jeg merker like fullt en dragning i andre kristne retninger, som pinsekarismatikk. Ut fra det erkjenner jeg at vi alle forstår stykkevis og delt.
    Jeg synes det er vanskelig å se det sterke synet på preste-embetet - og også forvandlingen i nattverden er vanskelig å forstå og vanskelig å følge. Ikke minst fordi det har så omfattende konsekvenser i forhold til hvordan vi lever det kristne livet – ikke minst i forhold til andre kristne søsken.
    Hva tenker du om den katolske kirkes lære om nattverden – som blant annet medfører at vanlige menighetslemmer ikke mottar både brød og vin, legeme og blod – men bare brødet? Jeg synes det er vanskelig å forstå og vanskelig å følge. For min del ville det, tror jeg, være for vanskelig å leve med.

    Men Gud velsigne deg, og takk for det du skriver. Jeg har lest spalten du hadde i Vårt Land i mange år. Den har vært til oppbyggelse og berikelse.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tor Johannes!

      Takk for kommentar med viktige innspill som det selvsagt finnes gode og kloke svar på :) Akkurat nå driver jeg imidlertid og skriver nye ettertanker til Vårt Land. Det er jeg som skal ha andaktsuke der i neste uke, og jeg har bare levert to av seks andakter så langt. Satser på å få tid til å skrive andre ting uti neste uke en gang :)

      Vennlig hilsen
      Ragnhild

      Slett
  21. Kjære Ragnhild! Tusen takk for eit nydeleg vitnesbyrd! Eg har lyst til å dela med deg at mi konvertering også starta med ei kjensle av å Vera Heime, det skjedde i ein katedral i Sitges og kjensla var så plutseleg, så sterk og så overveldande at eg tenkte, "dette må eg handla på" og då eg kom heim igjen oppsøkte eg St Olav og begynte på troskurs hos Fader Claes. "And the rest is history" som det heiter, i alle fall skal eg ikkje ta detaljane her. Då eg omsider konverterte følte eg det som om Gud puffa meg inn, eg hadde nemleg rukke å ombestemma meg (eit par gonger), for dette med skjærselden og jomfru Maria blei liksom litt i overkant. Men inn kom eg. Og har ikkje angra. Då eg stod på valg som tjue-åring om å testa Guds-tru, var eg midt i eit djupt mørker, og gjennom mørkret begynte minnet om dei truande bestemødrene i heimbygda å skina som eit vitnesbyrd. Når eg er ilag med folk frå Filippinene eller Polen eller Vietnam ser eg det også, det samme lyset. Det ligg eit djupt alvor der, i at vi ikkje "lar saltet bli dovent" og ikkje "set lyset under ei skjeppe". Den Katolske Kyrkja er like mykje under djevelens angrep som noko anna kyrkje-samfunn, så det er bare å halda seg vaken og be, og skriva brev til pave og biskop om du blir minna om det.



    SvarSlett

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.