Google Analytics

torsdag 28. februar 2013

Pave Benedikts tale ved hans siste audiens: - Dette er min tillit, dette er min glede!

PAVENS TALE: "I dette øyeblikk er jeg fylt av en enorm tillit, fordi jeg vet – vi alle vet – at evangeliets sannhetsord er Kirkens styrke: Den er hennes liv. Evangeliet renser og fornyer: Det bærer frukt over alt hvor fellesskapet av troende hører det og tar i mot Guds nåde i sannhet og kjærlighet. Dette er min tillit, dette er min glede."

Bildet er fra pavens siste generalaudiens.
Foto: News.va/Flickr Creative Commons

Du kan se flotte bilder av de mange, mange titusenene som hadde møtte frem på Petersplassen i L’Osservatore Romanos fotostrøm her.

Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme har allerede rukket å oversette og publisere Pave Benedikts avskjedstale. Les og bli rørt! Det ble iallfall jeg. Her er pavens personlige og varme ord:


[Uthevingene i fet skrift er mine egne]

Ærede brødre i bispeembetet og i presteskapet!
Fremstående autoriteter! Kjære brødre og søstre!


Takk for at så mange av dere har kommet til denne siste generalaudiensen i mitt pontifikat. Hjertelig takk! Jeg er virkelig rørt! Og jeg ser en levende kirke! Og tenker at vi også må takke Skaperen for at han har gitt oss så fint vær selv om det fremdeles er vinter.

Som apostelen Paulus i bibelteksten vi har lyttet til, kjenner også jeg i mitt hjerte at jeg først og fremst må takke Gud, som veileder Kirken og gjør at hun vokser. Han sår sitt Ord og nærer slik troen i sitt folk. I dette øyeblikk strekker min ånd seg ut for å omfavne Kirken over hele verden. Jeg takker Gud for de «nyhetene» jeg i disse årene i det petrinske embete har kunnet motta om troen på Herren Jesus Kristus. Jeg takker for den kjærlighet som virkelig er i omløp i Kirkens legeme og gjør at det lever i kjærlighet, og for håpet som åpner oss og leder oss mot livets fylde, mot vårt himmelske fedreland.

Jeg kjenner at jeg bærer alle i min bønn, i et nå som hører Gud til, hvor jeg samler hvert møte, hver reise, hvert pastorale besøk. Jeg samler alt og alle i bønnen for å betro dem til Herren, for at vi skal kjenne hans vilje fullt ut, med all visdom og åndelig innsikt, og for at vi skal kunne leve et liv som er Herren verdig, som er verdig hans kjærlighet, og bære frukt i all god gjerning (se Kol 1,9–10).

I dette øyeblikk er jeg fylt av en enorm tillit, fordi jeg vet – vi alle vet – at evangeliets sannhetsord er Kirkens styrke:
Den er hennes liv. Evangeliet renser og fornyer: Det bærer frukt over alt hvor fellesskapet av troende hører det og tar i mot Guds nåde i sannhet og kjærlighet. Dette er min tillit, dette er min glede.

Da jeg den 19. april for nesten åtte år siden samtykket i å påta meg det petrinske embete, hadde jeg denne faste forvissningen som alltid har ledsaget meg: forvissningen om at Kirken lever av Guds Ord. Som jeg har nevnt ved flere tidligere anledninger, var ordene som lød i mitt hjerte i det øyeblikket: «Herre, hvorfor ber Du meg om dette, og hva er det Du ber meg om? Det er en stor byrde Du legger på mine skuldre, men hvis Du ber meg, vil jeg på ditt ord sette garn – i vissheten om at du vil veilede meg også med alle mine svakheter.»

Og åtte år senere kan jeg si at Herren har veiledet meg, han har vært nær meg. Daglig kunne jeg føle hans nærvær. Det har vært en etappe på Kirkens vei som har hatt øyeblikk av glede og lys, men også øyeblikk som har vært vanskelige. Jeg har følt meg som Sankt Peter med apostlene i båten på Genesaretsjøen.

Herren har gitt oss mange dager med solskinn og behagelig bris, dager hvor fangsten har vært rikelig. Det har også vært øyeblikk hvor sjøen var voldsom og vinden mot oss, slik det alltid har vært i Kirkens historie – og det virket som om Herren sov. Men jeg visste alltid at Herren er i båten, at Kirkens båt ikke er min, ikke vår, men hans. Og Herren lar henne ikke synke. Det er han som leder henne. Selvfølgelig gjør han det også gjennom mennesker han har valgt, for han ville at det skulle være slik. Dette var og er en visshet som ingen ting kan formørke. Og det er derfor mitt hjerte i dag er fylt med takk til Gud, for han har aldri latt Kirken som helhet eller meg mangle sin trøst, sitt lys og sin kjærlighet.

Vi er i Troens år, som jeg har villet utrope for å styrke nettopp vår tro på Gud i en sammenheng som ser ut til i å skyve ham stadig mer i bakgrunnen. Jeg ønsker å invitere alle til å fornye sin faste tillit til Herren. Jeg ønsker at vi alle overgir oss som barn i Guds armer, i vissheten om at disse armene alltid holder oss oppe og gjør oss i stand til å gå hver dag, også når det er slitsomt.

Jeg ønsker at alle kunne føle seg elsket av den Gud som ga sin Sønn for oss og viste oss sin grenseløse kjærlighet. Jeg ønsker at alle kunne føle gleden ved å være kristen. I en vakker bønn som bes daglig om morgenen, heter det: «Jeg tilber deg, min Gud, jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Jeg takker deg for at du har skapt meg og for at du har gjort meg til en kristen …» Ja, vi er glade for troens gave: Den er det mest dyrebare gode, som ingen kan ta fra oss! La oss takke Gud for dette hver dag, med bønn og et konsekvent kristent liv. Gud elsker oss, men han forventer også at vi elsker ham!

Men det er ikke bare Gud jeg ønsker å takke i dette øyeblikk. En pave er ikke alene om å styre Sankt Peters båt, selv om det er han som har det fremste ansvaret. Jeg har aldri følt meg alene om å bære gleden og byrden ved det petrinske embete. Herren har satt ved min side mange mennesker som med sjenerøsitet og kjærlighet til Gud og Kirken har hjulpet meg og vært meg nær. For det første dere, mine kjære brødre kardinaler: Deres visdom, deres råd, deres vennskap har vært dyrebare for meg; mine medarbeidere, først av dem min statssekretær som har ledsaget meg trofast gjennom årene; statssekretariatet og hele den romerske kurie, så vel som alle dem som på forskjellige områder står til tjeneste for Den hellige stol. Det er mange ansikter som aldri synes, men forblir i bakgrunnen. Men nettopp i stillhet i sitt daglige engasjement i troens og ydmykhetens ånd, har de vært en sikker og pålitelig støtte for meg.

En særlig tanke går til Kirken i Roma, mitt bispedømme! Jeg kan ikke glemme brødrene i bispeembetet og i presteskapet, ordensfolket og hele Guds folk: Under pastorale besøk, i offentlige møter, ved audienser og på reiser har jeg alltid opplevd stor omsorg og dyp hengivenhet. Men også jeg elsket hver og én, uten unntak, med den pastorale kjærlighet som er enhver hyrdes hjerte, særlig biskopen av Roma, apostelen Peters etterfølger. Hver dag har jeg båret hver og en av dere i mine bønner, med en fars hjerte.

Jeg ønsker at mine hilsener og min takknemlighet når frem til alle: En paves hjerte omfavner hele verden. Jeg ønsker å uttrykke min takknemlighet til det diplomatiske korps som er akkreditert til Den hellige stol. Det gjør hele den store nasjonenes familie nærværende. Jeg tenker også på alle dem som arbeider for god kommunikasjon, som jeg takker for deres viktige tjeneste.

Nå ønsker jeg av hele mitt hjerte å takke alle de mange menneskene over hele verden som i de siste ukene har sendt meg rørende tegn på omtanke, vennskap og bønn. Nei, paven er aldri alene. Nå erfarer jeg dette enda en gang på en måte som er så sterk at den rører meg. Paven tilhører alle, og mange mennesker føler seg svært nær ham. Det er sant at jeg mottar brev fra verdens viktige personer – fra statsoverhoder, religiøse ledere, representanter for kulturlivet og så videre.

Men jeg mottar også mange brev fra vanlige folk som helt enkelt skriver til meg fra sitt hjerte og lar meg føle deres hengivenhet, som springer ut av at vi er sammen med Kristus Jesus, i Kirken. Disse menneskene skriver ikke til meg slik man kanskje ville skrive til en prins eller en stor skikkelse man ikke kjenner. De skriver til meg som brødre og søstre eller som sønner og døtre, med en opplevelse av svært varme familiebånd. Her kan man ta og føle på hva Kirken er – ikke en organisasjon, ikke et forbund som eksisterer med religiøse eller humanitære formål, men et levende legeme, et fellesskap av brødre og søstre i Jesu Kristi legeme som forener oss alle. Å erfare Kirken på denne måten og nesten kunne ta og føle på kraften i hennes sannhet og hennes kjærlighet, er en kilde til glede i en tid hvor mange snakker om hennes tilbakegang. Men vi ser hvor levende Kirken er i dag!

De siste månedene har jeg følt at mine krefter er blitt svekket, og jeg spurte Gud innstendig i bønn om å opplyse meg med sitt lys slik at jeg kunne gjøre det rette valget – ikke til beste for meg, men for Kirken. Jeg tok dette skrittet i full bevissthet om hvor alvorlig og også uvanlig det er, men med dyp fred i sinnet. Å elske Kirken betyr også å ha mot til å gjøre vanskelige og tunge valg, alltid med blikket festet på Kirkens beste og ikke på seg selv.

La meg her nok en gang vende tilbake til 19. april 2005. Avgjørelsens alvor handlet nettopp også om at jeg fra det øyeblikket alltid og for alltid var engasjert av Herren. Alltid: Den som påtar seg det petrinske embete, har ikke lenger noe privatliv. Han tilhører alltid og fullstendig alle, hele Kirken. Den private svære fjernes så å si fra hans liv. Jeg har opplevd, og opplever det i dette øyeblikk, at man mottar livet nettopp når man gir det. Jeg sa at mange mennesker som elsker Herren, også elsker Peters etterfølger og er glade i ham. Paven har virkelig brødre og søstre, sønner og døtre over hele verden, og han føler seg trygg i favnen av deres fellesskap; fordi han ikke lenger tilhører seg selv, tilhører han alle, og alle tilhører ham.

«Alltid» er også «for alltid» – det lar seg ikke gjøre å vende tilbake til privatlivet. Min avgjørelse om å avstå fra aktiv utøvelsen av tjenesten, annullerer ikke dette. Jeg vender ikke tilbake til privatlivet, et liv med reiser, møter, mottakelser, foredrag osv. Jeg forlater ikke korset, men forblir på en ny måte nær den korsfestede Herre. Jeg har ikke lenger makten til å styre Kirken som hører embetet til, men i bønnen forblir jeg så å si på Sankt Peters område. Sankt Benedikt, hvis navn jeg bærer som pave, vil være et stort forbilde for meg i dette. Han viste oss veien til et liv som, enten det er aktivt eller passivt, fullstendig tilhører Guds verk.

Jeg takker hver og én av dere også for den respekt og forståelse dere har mottatt dette viktige valget med. Jeg fortsetter å ledsage Kirken på hennes vei med bønn og refleksjon, med den hengivenhet til Herren og hans brud som jeg frem til nå har forsøkt å leve hver dag, og som jeg ønsker å leve for alltid. Jeg ber dere om å huske meg foran Gud, og fremfor alt om å be for kardinalene, som er kalt til så viktig en oppgave, og for den nye Peters etterfølger. Måtte Herren ledsage ham med sitt lys og sin Ånds kraft.

La oss påkalle Marias moderlige forbønn, hun som er Guds og Kirkens mor, om at hun må ledsage hver og én av oss og hele det kirkelige fellesskap. Til henne overgir vi oss med dyp tillit.

Kjære venner! Gud leder sin Kirke, støtter henne alltid, og særlig i vanskelige tider. La oss aldri miste dette troens klarsyn, som er det eneste sanne syn på Kirkens og verdens vei. I våre hjerter, i hjertene til hver og én av dere, la det alltid finnes en lykkelig visshet om at Herren er ved vår side, at han ikke svikter oss, at han er oss nær og omslutter oss med sin kjærlighet. Takk!

Du kan se flotte bilder av de mange, mange titusenene som hadde møtte frem på Petersplassen i L’Osservatore Romanos fotostrøm her.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar