Google Analytics

tirsdag 20. november 2012

Ettertanke: Jona den håpløse - og oss andre

FRI: "So vil ved korset eg standa, med undring eg ser: Eg er fri!" (Trygve Bjerkrheim)
Dette eldgamle steinkorset fra rundt 945 e.Kr. står på Krosshaugen i Haugesund (der jeg kommer fra). Rogaland og Sunnhordland er det området utenfor Storbritannia der det finnes flest steinkors fra tidlig kristen tid.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid innbilt meg at boken «Jona» i Bibelen handler om storbyen Ninive. Hele Ninive-avsnittet er imidlertid gjort unna i en fei: Ti vers, og de har rukket å både angre, gjøre bot og resolutt omvende seg slik bibelske helter skal gjøre.


Resten av boken handler om Gud og Jona. Guds nåde og Jonas vrede. Jona som spreller og skriker og som på ingen måte vil det som Gud vil, ikke en gang etterpå.

Jona har riktignok sine høydepunkt, som når han vender om og lar seg kaste i havet – og ikke minst når han er på dypet, inne i fiskens buk. Der utbryter han en oppsummering av hele Jonas bok: «Frelsen kommer fra Herren.» (Jona 2,10)

Likevel rekker ikke Jona selv å bli nådig før boken er omme. Når folket i Ninive vender om fra sin ondskap, viser Herren en totalt ufortjent nåde. Jona synes byen heller skulle fått som fortjent. Han blir så oppbrakt over Guds «urett» at han utbryter «jeg vil heller dø enn leve» (Jona 4,3).

Profeten lysner litt opp når en busk gir ham skygge for solen, men busken dør og Jona blir på nytt så sint at han bare vil dø. Herren benytter anledningen til å forklare sin profet at når Jona bryr seg så mye om den lille busken, skulle ikke Gud da ha uendelig mye større grunn til å bry seg om den store byen Ninive? Og DER slutter fortellingen. Vi får ikke en gang høre Jonas (helt sikkert sure) svar.

Og takknemlig tenker jeg at: Det er bevist. Gud er virkelig langmodig og rik på miskunn. Når han kan tilgi de onde menneskene i Ninive, og ikke minst; når han kan bruke en så håpløs profet som Jona – da er det håp for oss alle. Da er det virkelig håp.

LA OSS BE

«Takk at du tok mine byrder, eit høgfjell av skuld og av skam. 
Du bar det på skuldrene dine, du skuldlause sonofferlam.
Takk at du bar mine synder, betalte mi skyhøge skuld, 
med blod frå ditt fullkomne hjarta og ikkje med sylv eller gull. 
So vil ved korset eg standa, med undring eg ser: Eg er fri! 
Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid!» 
(Trygve Bjerkrheim)

Første gang publisert i avisen Vårt Land fredag 16. november 2012

2 kommentarer:

  1. Godt skrevet. -Som resten av bloggen din. Veldig spennende å lese, kanskje spesielt for en undrende protestant:)

    SvarSlett
  2. Hei Anonym som likte Jona-ettertanken: Takk for oppmuntrende ord!

    SvarSlett