Google Analytics

søndag 30. september 2012

Stor glede over ny prest

FAMILIEBILDE: P. Ole Martin Stamnestrø (33) mellom biskop emeritus Gerhard Schwenzer (74) og biskop Bernt Eidsvig (59).
Alle foto: Mats Tande

Stor var gleden i Guds kirke i himmelen og på jorden over å ta imot Ole Martin Stamnestø som prest denne helgen. P. Stamnestrø ble ordinert i St. Olav domkirke i Oslo på Mikkelsmesse, lørdag 29. september 2012. Be for ham!


FULL OVERGIVELSE: Den som er katolsk prest har ikke bare fått seg en jobb. Han har viet hele sitt liv til Kirken og til sin Gud, Kirkens Herre. Prestevielsen er et eget sakrament i Den katolske kirke. På samme måte som ektevielsen gjør at du endrer stand (fra ugift stand til ektestanden), gjør prestevielsen at du endrer stand fra ugift stand til prestestanden.

Store, hellige løfter

Her er løftene som en katolsk prest avgir ved sin ordinasjon:
Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, å oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.

Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.

Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.

Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?
Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.

Biskopen: Lover du meg og mine efterfølgere respekt og lydighet?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.

Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.

Den Hellige Ånds gaver

Etter løfteavleggelsen oppfordrer biskopen alle de tilstedeværende om å be for den som skal ordineres: «Kjære troende, la oss be at den allmektige Gud, vår Far, vil utløse sine himmelske gaver over denne sin tjener, som Han har utvalgt til prestekallet.»

I ordinasjonen formidles Den Hellige Ånds gaver ved håndspåleggelsen og innvielsesbønnen. På samme måte som dåpen og fermingen gjelder ordinasjonen for hele livet, og den kan ikke gjentas.

VELSIGNELSE: Den nyviede presten lyser velsignelsen over biskopen etter messen.
PRIMISS: Søndag 30. september feiret den nye presten primiss (hans første messe) i St. Olav domkirke i Oslo.
FULLT: En fullsatt og "fullstått" St. Olav domkirke tok imot den nye presten 30. september.
BE FOR PRESTENE: "Han har den viktigste jobben i verden.
Han har også en svært mektig fiende som vil prøve å hindre ham i gjøre arbeidet sitt.
Vil du hjelpe ham i hans kall?
Vær så snill: Be for prestene våre."

fredag 28. september 2012

Gud besvarer knE-post

Foto: Jeanette Runyon

"God answers kneel-mail". Eller sagt på norsk: Gud svarer på knel-E-post.


Her er en annen: "When life gives you more than you can stand - kneel". Oversatt: "Når livet gir deg så mye at du ikke klarer å holde deg på beina lenger - knel."

God bønnestilling

Du kan selvsagt alltid be til Gud (uansett hvor du er og uavhengig av kroppsstilling), men å knele er en helt naturlig bønnestilling.

I Romano Guardinos flotte bok "Om hellige tegn" skriver han blant annet om det å knele som et hellig tegn. I møte med den uendelig store Gud innser vi hvor små vi er, og det blir helt naturlig å falle på kne for ham.

Guardino skriver: "Når du bøyer kne, la det ikke være en hastig og tom bevegelse. Gi det sjel. Knelingens sjel ligger i at i den bøyer også hjertet seg i ærefrykt for Gud. Det gjelder den ærefrykt vi bare kan vise overfor Gud: At hjertet tilber."

Og han fortsetter: "Når du kommer inn i kirken eller forlater den, eller går forbi tabernakelet og kneler ned, dypt, langsomt - da skal hele din væren utsi: "Min store Gud...!" 
Det er ydmykhet, og det er sannhet, og hver gang vil det gjøre din sjel godt."

Hvis du vil lese mer kan jeg varmt anbefale boken "Om hellige tegn" som selges hos St. Olav bokhandel.

onsdag 26. september 2012

Reportasje: - Det regner velsignelse på Selja

HELLIG ØY: Sigrid Undset kalte Sunniva-hulen for «Norges eldste kirketak». Andre har kalt den «livmoren som fødte Kirken i Norge». Slik ser solnedgangen ut fra hulen. På morgenen 8. juli i år var det betraktelig våtere. Foto på forsiden av St. Olav kirkeblad: Lasse Fløde

 

Søndag 8. juli 2012: Små og store langveisfarende pilegrimer står forventningsfulle i duskregnet på Klosterbåt-kaien. De skal feire katolsk Seljumannamesse på den hellige øya Selja, Norges eldste pilegrimsmål.


Av Ragnhild H. Aadland Høen
Reportasje i St. Olav kirkeblad nr. 4-2012. Kirkebladet sendes ut gratis til alle registrerte katolske husstander i Norge. Andre kan bli abonnenter på bladet ved å sende en e-post til
kirkebladet@katolsk.no. Du kan også laste ned bladet gratis her.

Helt ut mot det stormfulle Stadhavet ligger det et fantastisk kulturlandskap med lune viker, dramatiske fjell, idylliske øyer og kritthvite sandstrender. Men viktigst av alt: Her finner du Selja, «den heilage øya», der den åndelige gravitasjonskraften er til å ta og føle på. «Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet», reklamerer katolsk.no, og de tar ikke munnen for full.

Kirkens livmor i Norge

Kristenretten ble født på Moster og kristenfolket ble født på Stiklestad, men selve Kirken i Norge – den ble født på Selja gjennom martyrenes blod. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn», sa kirkefaderen Tertullian.

Hvis Norges kristne hjerte ligger skjult i fjellet et sted, så ligger det inne i fjellet på Selja. Det er formelig så du kan høre det banke fra innerst i Sunniva-hulen – fra livmoren som fødte Kirken i Norge.

Fra Filippinene i øst til USA i vest

En improvisert pilegrimskappe hjalp på varmen
for Sunniva (7 år) og Ingrid (4 ½ år).
Foto: Romulad Melerowicz
Minnedagen til Sankta Sunniva og Seljumennene er i dag, 8. juli. Klokken er 7.30 på morgenen i det Klosterbåten frakter den første, fulle lasten med pilegrimer over til øya. Det regner mildt.

Klosterbåtens kaptein Jan Hammersvik er glad i Sunniva – eller «ho Sunniva», som han oftest kaller henne.

- Vi ville jo helst ha sol, men vi får ta i mot det været som ho Sunniva gir oss, erklærer han.

Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant Sunnivas ukorrupte legeme. Jan Hammersvik var med på den store tusenårsfeiringen. Gjennom årenes løp har han fraktet tusenvis av pilegrimer til Selja, og stadig flere strømmer på hvert år.

Etter båtavgang nummer to er det klart for vandring over øya. Pilegrimene er fra 0 til 80 år gamle, og de kommer fra øst og vest – fra Polen og Filippinene i øst til England og USA i vest, for ikke å glemme Østfold, Oslo og hele Vestlandskysten. Her på Selja er alle ett i Kristus.

Umulig å gå seg vill på Selja.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Pilegrimer i Marias hage

Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Kristus leder an; ministant Ivar Bjørnsen bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det.

Det milde sommerregnet faller på oss og på alle Maria-blomstene som vokser langs den gamle pilegrimsstien. Selja er Marias hage. Her finner du marikåpe, flekkmarihånd, mariauga (forglemmegei), Jomfru Marias fingerbøl (blåklokker), mariblom (tusenfryd), Marias sengehalm (engkarse), Maria nøkleblom og Maria gullsko (tiriltunge). For å nevne noen. Guds Mor har satt sine spor på Selja.

Også Hellig Olav finner du spor etter her. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja – akkurat der hvor den hellige Sunniva hadde gått i land noen årtier før. Kongen knelte i bønn i hulen og i Sunniva-kirken like utenfor hulen i 1015.

Hellig Olav var der! Og snart er vi der også!


Danmarks plyndring

Nesten fremme. Foto: Arvid Eriksen
Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhugde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt.

St. Albanus-klosteret ble etablert av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster. Trolig var det rundt 15-20 benediktinermunker her, og klosteret var i drift helt fram til reformasjonen.

I dag er Oslo Katolske Bispedømme engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja, etter sterkt påtrykk fra lokalbefolkningen. «Det avgjørende tegnet for oss er at det kommer norske kall,» sier et fransk kloster. Er det noen menn der ute som kjenner seg kallet? Vi ber om det mens vi går.

Alteret gjøres klart til messefeiringen.
Et utsnitt av St. Albanus-kirken,
sett fra det nyrestaurerte klokketårnet.
Foto: Hans Aadland Høen

Selja og Bergen

En gang var Selja bispesete for hele vest- og sørlandskysten. I dag ligger hele Sogn og Fjordane fylke inn under St. Paul menighet i Bergen.

Vi er framme, og Seljas og Bergens sogneprest skrider inn i klosterkirken. Det er klart for høytidelig feiring av Seljumannamessen.

Vi synger salmer om Himmelen, om de hellige og om å skue Gud. Vi jubler: «For alle helgner som til døden tro stod fast i kampen og har nådd sin ro, vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod! Halleluja!» Og vi lengter med folketonen: «Eg veit i Himmerik ei borg, ho skin som soli klåre, der er‘kje synder eller sorg, der er‘kje gråt og tåre.»

Vi synger «Deg å få skode er sæla å nå», en nydelig irsk folketone med tekst fra 700-tallet. Kanskje Sta. Sunniva og Seljumennene sang den på 900-tallet? De synger iallfall sammen med oss nå, der fra den andre siden. Hinnen mellom himmel og jord er spesielt tynn på Selja.

Alle som har hørt fr. Arnfinn Haram synge, de vet hvordan han tar i nå: «I himmelen, i himmelen, hvor Gud, vår Herre bor, der skal vi se ham som han er, i salighet så stor, og synge «Hellig! Hellig!» der, nær Herren Sebaot.» Er det ikke så den tynne hinnen nesten sprekker?

Dom Alois Brodersen preker i klosterruinene på Selja.
T.v. forsanger Alf Tore Hommedal.
T.h. ministrant Ivar Bjørnsen.
Foto: Ewa Bivand

Den evige tilbedelsen

Alf Tore Hommedal har ledet det arkeologiske arbeidet i klosterruinene gjennom mange år. Nå står han framme i koret som forsanger og subdiakon. Han synger Sunniva-hymnen Æterna Christi munera på latin, slik det har blitt gjort her den 8. juli gjennom århundrene.

Han synger de gregorianske liturgileddene og leder oss ut av tiden og inn i den evige tilbedelsen. Den katolske kirke er på plass med hele sin fylde. Også i forkynnelsen.

- Sta. Sunniva og hennes ledsagere er ikke falskneri. Man var ikke bedragere bare fordi man levde før i tiden, fremhever Dom Alois Arnstein Brodersen i sin preken.

- Det er ikke naturens storslåtthet eller historiens sus som gjør dette stedet til et hellig sted, men det er tilknytningen til helgenenes liv, deres tro og deres død, som gjør at vi på dette sted kan føle nærværet av Det hellige. Så kan vi ta som forbilder disse troende, som holdt sin kristne tro så høyt i ære, at de var villige til å ofre alt, heller enn å måtte gå på akkord med denne verden. Vi ber den hellige Sunniva og de hellige fra Selja om å gå i forbønn for oss for Guds trone, at troen må styrkes i oss inntil også vi må bli tatt opp iblant de saliges skare hos Gud. Amen +

Den katolske Seljumannamessen samlet 55 pilegrimer
på tvers av konfesjonelle skillelinjer.
Ti av pilegrimene var protestanter.
Foto: Kari Berle

Ett med Kristus

Enhver pilegrimsferd har noe uforløst over seg inntil den fullbyrdes i den fysiske foreningen med Jesus i eukaristien. Det er jo sjelens behov for å være forenet med Kristus som egentlig drar oss ut på pilegrimsferd. Det er Han som virkelig drar oss ut av tiden og inn i evigheten, inn der det ikke finnes noen tid, bare evig nærvær. Evig tilbedelse. Evig ett.

Velsignet regn

Så er det over. Det regner fortsatt mildt. Alle prestens papirer er våte. Alle sangarkene er våte. Vi er våte. Men gjør det noe? Nei, det betyr aldeles ingenting, synes Victoria Johnsen, pilegrim fra Filippinene og Bergen.

- Her på Selja regner det velsignelse, konstaterer hun og smiler underfundig og mykt – som sommerregnet på Selja.

Reportasje i St. Olav kirkeblad nr. 4-2012. Kirkebladet sendes ut gratis til alle registrerte katolske husstander i Norge. Andre kan bli abonnenter ved å sende en e-post til kirkebladet@katolsk.no. Du kan også laste ned bladet gratis her.


ETTER MESSEN: Dagens yngste pilegrim var Johannes Aadland Høen (6 mnd). T. h. ministrant Ivar Bjørnsen fra Stavanger. T.v. valfartskoordinator Ragnhild Aadland Høen.
Foto: Torkjell Djupedal

 

LES OGSÅ:

Dom Alois Arnstein Brodersens preken ved Seljumannamesse på Selja 2012

mandag 24. september 2012

Ettertanke: En historie om nåde


"Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen."
Foto: Pixmac.com

”Nåden er når alt er tabt at få alt tilbage” sier den danske presten Johannes Møllehave.


For menneskene gikk alt tapt for mange tusen år siden. Historien forteller at det gikk galt helt fra begynnelsen, i hagen i tidenes morgen. Som Erik Hillestad sier det: ”En far stod og gråt over alt han hadde tapt. En drøm var forbi, men en sang var blitt skapt: Å kjære barn, å kjære barn, kom hjem, kom hjem!”

Rundt år 0 åpner porten til hagen seg, og en mann kommer ut – Guds sønn, den andre Adam. Oppgaven hans er få med seg menneskene tilbake til hagen. På korset tar han vår plass for at vi skal få hans plass hos Gud i hagen. ”Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.” (1. Tess. 5,10)

Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen. ”Ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” (Rom 3,24)

Det er blitt år 2012. Skaperens mål er en total gjenopprettelse av alt som er blitt ødelagt. Gjennom nåden skjer det en reell forvandling av mennesket. Det forutsetter imidlertid en åpenhet for Gud – kalt tro. Hvorfor det? Fordi Gud er kjærlighet. Det ligger i kjærlighetens vesen at du ikke tar noen med makt. Derfor stiller Jesus seg foran hvert eneste menneske og sier ”Jeg elsker deg, jeg har gitt mitt liv for deg.”

Hva svarer du? Av din egen, frie vilje må du gi et svar, det som kalles tro. Gud krever ikke at du skal skjønne alt, det han trenger er et ja: ”Ja, jeg vil. Jeg vil dette, jeg vil tro, jeg vil være din.”

Nåden er når alt er tapt å få alt tilbake. Tar du imot? Det er du som bestemmer hvordan denne historien skal slutte.

Ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 18. juni 2010

fredag 21. september 2012

Redd menig Ryan

Det er helg. Her er et forslag til en viktig film du kan se. Saving Private Ryan tar opp et utfordrende tema: Verdien av et menneskeliv.

 

"How Much Is One Man's Life Worth?" Redd menig Ryan er en film som invaderer ryggmargen din. Etterpå kan du bruke den til å ikke bare kosesnakke om Jesus.


Jeg rakk aldri å ergre meg over at Redd menig Ryan er nesten tre timer lang. Jeg var for opptatt av å overleve. For Redd menig Ryan er ikke en spekulativ gladvold-film. Steven Spielbergs krig er vond.

Bølger med blod

Det første minuttet av filmen spydde og bad de amerikanske soldatene seg inn mot Omaha Beach i Normandie 6. juni 1944. De neste 25 minuttene brakte Spielberg meg så nær døden på Omaha Beach som det går an å komme uten å være der.

Fram til soldatene og jeg ble landsatt i Normandie, levde jeg i troen på at D-dagen var en godt planlagt, vellykket krigsoperasjon. Det var den ikke. 90 prosent av den første bølgen av soldater ble drept, og Spielberg sørget for å nagle meg fast til de 90 prosentene gjennom utrolig realistiske detaljer: Avskutte armer og bein, hender som prøver å dytte på plass tarmer, desperate ansikter som skriker, dødsralling ... pluss bølger med blod, uhyggelige mengder blod. Og dermed var jeg sjokkartet innført i Spielbergs anliggende; verdien av et menneskeliv og om den overhodet kan måles.

Krig helt inn i lungene

Saving Private Ryan er en viktig film fordi den mindre enn noe annet jeg har sett eller lest skjønnmaler krigen. I stedet tappet Spielberg meg for krefter, og dunket inn i ryggmargen min hvor helvete en krig er. Gjorde meg langsomt kvalm av meningsløsheten. Våt inni hendene av det ufattelige kaoset. Saving Private Ryan dyttet følelsen av krig helt inn i lungene mine. Jeg ventet og ventet på et øyeblikk det gikk an å puste rolig. Det kom ikke. Men Steven Spielberg putter inn akkurat nok humor til at du overlever. Han legger til noen som lengter hjem til kona. Og han tilsetter noen minutter Edith Piaf. Men selv når Den lille spurven synger, ligger uroen i bunnen. Fordi du vet at Piaf ikke synger evig, og at etter henne kommer fienden. Døden.

Bildet på kommoden

Etter åpningssekvensen kommer den sterkeste enkeltscenen jeg noen gang har sett. På en kommode i Iowa står et bilde av fire smilende gutter. Plutselig svinger en bil inn på tunet for å fortelle Mrs. Ryan at tre av de fire er blitt drept. Den ordløse reaksjonen hennes idet hun ser presten stige ut av bilen ... den kommer til å sitte i magen min i mange år.

Deretter følger vi kaptein John Millers (Tom Hanks) amerikanske tropp som får i oppdrag å finne den fjerde og yngste Ryan-sønnen (Matt Damon) som har forsvunnet bak fiendens linjer etter at han ble sluppet ned over Normandie i fallskjerm.

- Earn this

Men hvorfor skal åtte menn risikere livet sitt for å redde én mann? Spørsmålet blir mer og mer påtrengende etter hvert som først én og deretter én til i redningstroppen blir drept. For når alt kommer til alt, hvor mye er livet til Ryan egentlig verdt? Livet til bare ett menneske?

Kaptein Millers siste ord er til menig Ryan: "Earn this" - replikken som Spielberg har forklart er en av filmens viktigste. 50 år senere besøker Ryan gravene til mennene som bokstavelig talt gav sine liv for han. "I lived my life the best I could," sier han til gravsteinene deres. "I hope in your eyes I've earned what you''ve done for me." Men han tviler.

The Son of God

"Tell me I've led a good life," bønnfaller Ryan kona si. "Tell me I'm a good man!" "You are," svarer hun. Svaret overbeviser ikke, for uansett hvor god Ryan hadde vært, og uansett hvor mye bra han hadde oppnådd i livet, kunne han aldri betalt tilbake det han skyldte. Aldri. Charles W. Colson (Breakpoint Ministries) skal få si resten.

"The parallel to the Gospel here is powerful. God Himself gave His Son''s life, that we might live. How does one repay Him for such a gift? Spielberg may not have intended to raise the parallel, but when you portray reality as effectively as he has, Gospel isn't hard to find. So, when your friends start talking about ''Saving Private Ryan'', bring that final scene to their attention. And ask them that question: ''Just how much is one man's life worth?'' Tell them an answer: ''It's worth the Son of God sacrificed on the cross for us.''"


Første gang publisert i studentmagasinet Credo i 1998 
Senere også publisert i Kulturvinduet


Tittel:Redd menig Ryan
Med: Tom Hanks, Matt Damon, Edward Burns og Tom Sizemore
Regi: Steven Spielberg
År: 1998
Land: USA
Lengde: 2 t 52 min
Aldersgrense: 18 år
Distributør: United International Pictures

onsdag 19. september 2012

Etterlyser munker til Selja

Faksimile: Sunnmørsposten

Det store benediktinerklosteret Fontgombault vil vurdere å grunnlegge et kloster på Selja dersom de får nok norske munkekall. Kjenner du noen som vi bør utfordre til å bli benediktinermunk på Selja?


Den siste utviklingen i klosteretableringssaken kan du i dag lese om i Sunnmørsposten der jeg er blitt intervjuet om klosteretableringen. Torsdag har også NRK Sogn og Fjordane laget en sak på klosteretableringen.

Ettertraktet og verdenskjent kloster

Biskoper fra hele verden strømmer hvert år til Abbaye Notre-Dame de Fontgombault for å be om en klostergrunnleggelse i sitt bispedømme. De fleste får umiddelbart nei. Selja har så langt fått et kanskje. Biskop Bernt Eidsvig i Oslo Katolske Bispedømme vil reise til Fontgombault så snart han har anledning for å komme med sin formelle invitasjon.

Trenger munkekall

Vår kontaktperson i klosteret skriver (på norsk): "Det avgjørende tegnet fra himmelen abbeden vår venter på, er at det blir flere unge nordmenn som erklærer seg interessert i vår monastiske levemåte (utelukkende dedikert til kontemplasjon og viet til Guds lovprisning gjennom Kirkens høytidelige liturgi) og aksepterer å komme hit i Frankrike for å få sin utdannelse."

Kontakt meg dersom du har tips om aktuelle munkekandidater: ragnhild.aadland.hoen@katolsk.no, mobiltlf. 988 50 488.
 

Bli med og be

Vær så snill: Bli med og be om monastiske kall til Selja. Det er et stort, stort savn at vi ikke har et eneste kloster på Vestlandet, og Norge har et desperat behov for benediktinerne. Det var benediktinerne som grunnla de første klostrene i Norge (på 1100-tallet), og de er den eneste store ordenen som ikke har returnert til Norge etter reformasjonen.

Selja er stedet der Kirken i Norge ble født. Hvis Norge noen gang skal bli omvendt, er det stor sjanse for at det er her det vil begynne. Be om at benediktinerne må vende tilbake til oss. Be om mange munkekall. Legg det inn i kveldsbønnen hver dag.

Fader vår, du som er i himmelen.
Komme ditt rike i kongeriket Norge.
Skje din vilje, som i himmelen så og på Selja.
Gi oss i dag vårt daglige brød - og et kloster på Selja.

tirsdag 18. september 2012

Sigrid Undset og den gamle kirken


Sigrid Undset (1882-1949), fotografert i 1928

Jeg har samlet på ord og sitater i over tjue år nå. Her er et godt sitat av Sigrid Undset som jeg nettopp kom over.


I et brev til Nini Roll Anker i 1920 (fire år før hun konverterte til Den katolske kirke), skriver Sigrid Undset:

"Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av 'strømninger' og leter efter holdepunkt som ikke gir seg til å bukte og utvikle seg. Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller at den er god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt."

To sitater til

Sigrid Undsets ord koplet seg automatisk opp mot to sitater jeg fant i tenårene:

"Når alt beveger seg på samme måte, oppfatter vi ikke noen bevegelse. Vi er likesom ombord i et skip. Når alle skeier ut, fortoner det seg som om ingen gjør det." (Blaise Pascal)

"Uten noe absolutt over oss kommer vi i samme situasjon som skipperen som satte et lite fyrtårn i baugen på skuta, for å kunne styre som han ville." (Jon Johnson)

Takk

Jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap på apostelen Paulus' omvendelsesdag 25. januar 2008, for 1698 dager siden i dag, og jeg har vært inderlig takknemlig for det valget i samtlige 1698 dager. Jeg kan bare ikke juble det ut høyt hver bidige dag i tusenvis av dager. Det hadde selvsagt blitt for slitsomt (for verden).

Men jeg kan si det høyt av og til. For eksempel i dag.

Takk, gode Gud, for din Peter og for din hellige katolske kirke som står fast på klippen. Takk for at du ikke lar meg styre som jeg vil.

mandag 17. september 2012

Ung og glad nonne i Dagbladet

Faksimile: Dagbladet.no

Dagbladet hadde nettopp en flott reportasje fra Lunden kloster, der de har intervjuet den unge dominikanerinnen Ingeborg-Marie (25) som avgav midlertidige løfter i mai i år. Les hele reportasjen på Dagbladet.no.


Søster Ingeborg-Marie vokste opp i et kristent hjem og tørstet etter mer av Gud, sier hun. Tanken om å bli nonne slo henne først i 13-årsalderen. I løpet av årene på videregående skole konverterte hun til Den katolske kirke.

Fulgte drømmen

Etter å ha tatt en bachelorgrad bestemte hun seg for å følge drømmen om å bli nonne. Nå har hun vært i det komtemplative klosteret i en prøveperiode siden 2009. I prøveperioden hadde hun friheten til å gå når hun ville, og nonnene hadde friheten til å sende henne bort.

- Dette må være et liv valgt i frihet. Det kan ikke være som et tvangsekteskap, sier hun til Dagbladet.

Kjempesnill og hellig

Sr. Ingeborg-Marie avgav midlertidige løfter i mai 2012. Hun tenker mye på den store dagen om tre år da hun etter planen skal avgi løfte om å være nonne livet ut. Hun vil helst være "en god nonne resten av livet".

- Jeg vil jo gjerne være så bra som mulig. Konstant kjempesnill og hellig. Men jeg er jo ikke det, ler Ingeborg-Marie.

- Noen ganger dummer man seg ut. Jeg kan være sur om morgenen og la det gå utover andre, eller velge egne interesser over andres. Men heldigvis går det bra selv om man ikke er perfekt. Det er alltid en mulighet til å starte på nytt, sier 25-åringen til Dagbladet.

søndag 16. september 2012

Augustins kveldsbønn

KVELD over St. Michael's Mount, Cornwall i England. Øya ble gitt til benediktinerne av Kong Edvard Bekjenneren for nær 1000 år siden. Virker som den er i ganske så nær familie med en annen hellig øy, Selja, der engelske benediktinere slo seg ned om lag 50 år senere. De viet martyrhulen på Selja til nettopp St. Mikael.
Foto: Tony Armstrong, Creative Commons

Bønn er viktig og bra hele dagen (selvsagt), men det er noe helt spesielt med kveldsbønnen, synes jeg.


Jeg intervjuet en gang Ole D. Hagesæther (biskop i Den norske kirke) om barnetro. Han sa mye fint, blant annet dette:

"Vi må ikke ta kveldsbønnen fra barna. Det er et øyeblikk som er så spesielt i døgnrytmen - i det vi går over fra turbo til stabilt sideleie.
Dagen kommer til oss slik som den var. Og der, i dørsprekkken mellom dagen og natten, er vi mer mottakelige for Gud. Her kan vi snakke med mor og far og den store Far som er nær oss, og som bryr seg om oss. Ta vare på det øyeblikket. Be kveldsbønn med barna dine," oppfordret Hagesæther.

Augustins kveldsbønn


Herre, våk med dem som i denne natt våker og sørger.
Forbarm deg over dem som kjemper med uro og tvil,
ta de syke i din varetekt,
skjenk lindring til alle som lider,
velsign de døende,
omgi oss med ditt vern og gi oss din hellige fred.

Av den hellige Augustin, kirkefaderen (354-430)

Hentet fra "Bønnebok for Den katolske kirke" (St. Olav Forlag, 1990)

KVELD på den franske siden av kanalen. Mont Saint-Michel, en annen benediktinsk klosterøy.
Jeg lurer på hvor mange flere benediktinske hellige pilegrimsklosterøyer det finnes? (I tillegg til Iona og Lindisfarne, så klart.) Spennende, må grave litt i det her, kjenner jeg.
Foto: Benh LIEU SONG, Wikimedia Commons

lørdag 15. september 2012

Ettertanke: Hold ut, hold ut

KORSET: Det går ingen vei utenom korset og lidelsen for den som vil leve i Kristi etterfølgelse.
St. Augustin sier: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»
Freskomaleri fra basilikaen i Assisi, malt av Giotto i 1310.

Dagens bibeltekst kan være nokså skrekkinngytende å møte alene. Heldigvis slipper jeg det. Jeg kan lese den sammen med hele Kirken, fra kirkefedrene til pave Benedikt XVI.


Bibelteksten tar oss rett inn i røffe tak. Det handler om å holde ut i «de lidelsene dere måtte kjempe med», om å bli «hånt og plaget for øynene på folk», om å finne seg «med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere» fordi vi vet at vi «eier noe som er bedre, og som varer» (Hebr 10,32ff)

I går feiret vi festen for Korsets opphøyelse: «Ave crux, spes unica». «Vær hilset kors, vårt eneste håp». Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎ Hvis livet ditt er kjemisk fritt for problemer og lidelse, bør du kanskje ta en kikk på om det er noe du har rømt unna, for å si det sånn.

Som pave Benedikt skriver: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.» (side 110 i boken hans "Jesus fra Nasaret")

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten, i fellesskapet med Jesus.

Så hold ut. Hold ut i kampen, trøttheten og fortvilelsen. Hold ut, hold ut. Du er ikke alene. Du er i fellesskapet med Kristi legeme, Kirken, og «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,15-16)


LA OSS BE

Himmelske Far, vi elsker og tilber deg. 
Jesus Kristus, gi oss kraft og nåde til å gi evangeliet videre til den verden vi lever i – den verden som du elsker. 
Kom Hellige Ånd, Trøsteren, du som er vår styrke. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 15. september 2012

fredag 14. september 2012

Ettertanke: Best til å tro

BARNETRO: «Du och jag, Jesus.» «Du och jag.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Singsås kirke, 24.7.2012
 

«Barnas tro er ikke god nok, den er best,» sa biskop Ole D. Hagesæther en gang jeg intervjuet ham om barnetro.


Disiplene til Jesus ville gjerne være best. Derfor spurte de: «Hvem er den største i himmelriket?» Da la Jesus armen om et lite barn og sa til dem: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.» (Matt 18,3-4)

Betyr det at du må være naiv og godtroende for å være kristen?
Nei. Å være naiv eller barnslig har aldri vært et bibelsk ideal, tvert imot (1. Kor 13,11).

Poenget er ikke at vi skal bli «uskyldsrene» heller. Ideen om «det uskyldige barnet» er et produkt av Rousseau og opplysningstidens romantiske idealer. Det er ikke en bibelsk tanke. Barna er ikke spesielt gode eller spesielt onde. De er mennesker. Vi har godt i oss, og vi har ondt i oss, og derfor trenger vi Jesus så inderlig.

Hva er det da som er så spesielt med det lille barnet? At det er hjelpeløst. Det er avhengig. Det trenger foreldrene sine. På samme måte trenger vi Gud vår gode Far, og det går veldig galt med oss hvis vi innbiller oss at vi klarer oss uten ham. I stedet for å bli selvstendige blir vi selviske. Vi klarer oss ikke uten Gud. Ikke i all evighet.

Heldigvis er ikke tro en intellektuell prestasjon. Det handler ikke om «å få det til». Å tro handler om å ta imot Guds nåde og leve i den. Tro handler om tilhørighet til Jesus.

Det lille barnet kan ikke klare seg uten tilhørighet. Ikke du heller.
Så gjør som Astrid Lindgrens Emil i dag, og si: «Du och jag, Jesus.» Hvis du lukker øynene og lytter godt, kan du høre den trygge stemmen som svarer. «Du och jag.»

LA OSS BE

«Du, vår Frelser, som elsket oss først, lær oss å elske deg. 
Du som søkte oss først, gi at vi søker deg. 
Du som fant oss da vi var fortapt, vær du selv veien, 
du som er vårt eneste håp og vår evige glede.» 
(E. B. Pusey, 1800-1882)

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 14. september 2012

torsdag 13. september 2012

Ettertanke | De døde er ikke døde

KRISTEN SYMBOLIKK: En halv alterring med dyp symbolikk. Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre halvdelen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden. 


Den andre halvdelen av alterringen befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss. I sentrum av ringen står Jesus, virkelig til stede i brødet og vinen.

Vi tilhører Jesus alle sammen – enten vi kneler for ham på den ene eller den andre siden av alterringen. Ingenting kan skille oss fra Jesus, ikke en gang døden. ”For jeg er viss på at verken død eller liv […] skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”, skriver Paulus (Rom 8,38f).

De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55).

Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss. Vi er aldri alene. Vi er forenet i Jesus, enten vi lever her eller der, på den ene eller den andre siden av døden.

Jesus «sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34), og det er katolsk tro at de som allerede har nådd fram er helt forenet med ham. Der ber de for oss slik de gjorde her på jorden. De ber sammen med Jesus – fylt av Guds fred.

Vi tror på de dødes oppstandelse. Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Gud skje lov!


LA OSS BE

Takk, Jesus, for at døden ikke har noen makt over oss, fordi du har vunnet over den. Takk for at vi som tilhører deg allerede har gått over fra døden til livet og alltid skal få leve sammen med deg. I all evighet, TAKK.

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 13. september 2012

onsdag 12. september 2012

Ettertanke: Martyrenes fakkeltog

FAKKELTOG: "Kirken er i sitt vesen et fakkeltog som holder evangeliet oppe som lys i mørket."
Menigheten gikk i fakkeltog over Seljesanden
før den gregorianske kveldsmessen under Sunnivadagene i Selje, 8. september
2012.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noe av det vakreste jeg ser i løpet av et år er 17. mai-toget her i Bergen. Der går Frelsesarmeen og synger «Deg være ære», Bergen Indremisjon synger «Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart» og bergenserne synger med på fortauet, i full offentlighet, midt på nasjonaldagen. Fantastisk.


Det går et tog av kristne gjennom hele verden. Vi er «et uoverskuelig pilegrimstog» som vandrer tvers gjennom tiden og inn i evigheten. Og hva får du hvis du kobler bildet av pilegrimstoget med Jesu ord om at «Dere er verdens lys»? Jo, et fakkeltog, så klart. Kirken er i sitt vesen et fakkeltog som holder evangeliet oppe som lys i mørket.

Bli med på felleskirkelig fakkeltog i
solidaritet med de forfulgte kristne i Irak,
Syria og Egypt (www.fakkeltog.no).
Vi nordmenn er eksperter i å gå i fakkeltog for alt mulig vi brenner for. Her er en konkret utfordring til deg: I høst arrangeres det fem felleskirkelige fakkeltog i Norge i solidaritet med de forfulgte kristne i Syria, Irak og Egypt (se www.fakkeltog.no). Bli med!

Vi vet det jo; at forfølgelse ikke bare er noe vi kan lese om i dagens bibeltekst (Apg 7,59-8,3). Spesielt i Midtøsten er det mange kristne som blir forfulgt. I Egypt har det skjedd en voldsom forverring av de kristnes situasjon etter revolusjonen i 2011. Flere hundre tusen kristne har flyktet fra Irak de siste årene. I Syria raser borgerkrigen fortsatt, og oppstanden er i ferd med å kapres av voldelige islamister.

Vi er så privilegerte her i Norge at vi fortsatt kan følge Jesus i det offentlige rom. Så gjør det! Gjør det i solidaritet med dem som ikke får lov. Gjør det for familien din i Syria, Irak og Egypt.

Det går et fakkeltog gjennom verden. Er du med? Kle deg godt, husk hansker, ta med penger til fakkel og vær presis. Vel møtt!


LA OSS BE

Korsfestede og oppstandne Frelser. Gi styrke, håp og utholdenhet til de forfulgte. Bevar i din fred alle som setter sin lit til deg, og la vårt land være åpent for mennesker som forfølges for din skyld. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 12. september 2012

tirsdag 11. september 2012

Ettertanke: Din egen klagesang

Klag til Jesus, han vet alt om hva smerte er.
Han kom fordi han elsket oss. Vi kronet ham med torner og nagler.
På korset ropte han med høy røst
:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
(Sal 22,2/Matt 27,46)

Foto: Doug1021/Flickr

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var. Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.

Så gi Gud ære. Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.



LA OSS BE
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. 
Herre, hør min røst! 
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber. 
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, 
vaktmenn etter morgenen.»

(Fra Salme 130)

mandag 10. september 2012

Ettertanke: Lidenskapelig kjærlighet

Når du virkelig elsker, setter du himmel og jord i bevegelse for å få tilbake den du har mistet.  
Jesus elsker oss med en kjærlighet som gir ALT.
Maleri av Salvador Dali, etter inspirasjon av en skisse av St. Johannes av Korset (1542-1591).

Bibelen forteller én fortelling fra første til siste side: At det finnes Én som har skapt alt, og denne éne, personlige, treenige Gud elsker verden med en kjærlighet av en annen verden.


Han elsker oss akkurat slik vi er skapt for å bli elsket: Lidenskapelig, evig og trofast. Men vi, vi elsker ikke Gud verken lidenskapelig, evig eller trofast. Vi rotet oss bort allerede på side to i fortellingen, og det er helt og holdent vår egen skyld.

Dagens bibeltekst er hentet fra side 197 i historien. Moses har nettopp advart Israelsfolket om hva som vil skje hvis de sviker Gud og dyrker avguder: Da vil Guds folk bli spredt ut blant folkene. Så kommer dagens bibeltekst:

«Men dersom dere søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel. I din nød, når alt dette rammer deg i dager som kommer, skal du vende om til Herren din Gud og lytte til hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han slipper deg ikke og ødelegger deg ikke.» (5. Mos 29-31)

På en måte skulle jeg ønske at det stod: «Du skal finne Gud når du søker ham av litt av ditt hjerte og en flik av din sjel.» Men jeg innser jo at det ikke er sånn et ekte søk fungerer.

Når du mister en du elsker, setter du ikke i gang et halvhjertet søk. Du gjør alt du kan. Du setter himmel og jord i bevegelse. Du gir alt.

Derfor: Gi alt. Søk Gud av hele ditt hjerte, med alt det som finnes der av tro og kjærlighet, tvil, motstand og delthet. Kom som du er. Søk Gud med hele deg. Da settes Himmelens mektigste krefter i bevegelse.

LA OSS BE
«Du gode hyrde – før de villfarne tilbake. 
Barmhjertige Herre, kall meg tilbake når jeg flykter, 
dra meg til deg når jeg gjør motstand, 
reis meg når jeg faller, 
støtt meg når jeg står, 
led meg når jeg går. 
Glem meg ikke om jeg glemmer deg.
Om jeg synder, vend deg ikke fra meg.

Se ikke på mine misgjerninger, men på din uendelige godhet.
Tilgi meg nådig alle mine overtredelser.
Gi meg å sørge over de synder jeg har begått,
og styrk meg i de fristelser som ligger foran meg.» 

(Av St. Thomas Aquinas, 1225-1274)

 Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 10. september 2012

fredag 7. september 2012

Dramatiske, uimotståelige Selja

VAKRE SELJA: "Den heilage øya" i profil under en sørlig storm i mai i år.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


I dag skal jeg ta båten til vakre Nordfjord for å delta på Sunnivadagene og et klosterhistorisk seminar som avsluttes ute i klosterruinene på Selja, "den heilage øya".


Jeg har vært på Selja mange ganger før, både i strålende solskinn, mildt regn og i sterk storm. Det eneste jeg mangler er vel i grunnen snø.

Enten været er nydelig eller dramatisk er det alltid fantastisk å være på Selja. I år har jeg vært så heldig at jeg har fått være der både i mars, mai, juni, juli og altså nå i september. Deretter kommer jeg tilbake til Selje i oktober for et nytt styremøte i interimstyret for Kloster- og pilegrimssenteret i Selje. Blir bra.

MAGISK: Utsikt fra Sunniva-hulen.
Foto: Lasse Fløde
©

Åndelig gravitasjonsfelt

Selja har en helt spesiell tiltrekningskraft, en åndelig gravitasjonskraft som er så sterk at selv ikke-troende fornemmer den og dras dit. Det hellige er så annerledes og spesielt sterkt til stede på Selja at du må ha opplevd det hellige selv for å skjønne hva jeg snakker om.

En av mine katolske, bergenske venner elsker Selja så høyt at hun rett og slett måtte slutte å reise dit, fordi hun fikk en så uendelig sterk lyst til å flytte dit at hun ikke holdt det ut mer.

Uimotståelige Selja

Jeg skjønner henne. Selja er uimotståelig. Sjuåringen min har bare vært der i regnvær, men har like fullt bestemt seg for at hun skal bo på Selja når hun blir stor. (Kveldsforespørsel: "Mamma, kan du be om at jeg finner en mann som vil ha hund og som vil bo på Selja?")

Sjuåringen er dypt provosert over den elendige danskekongen som i 1643 ødela klosteret og stjal steinene, og hun har gitt klar beskjed om at vi simpelthen MÅ bygge et nytt kloster på Selja, sånn er det bare. Det gjør ikke ting bra igjen, synes hun, men det gjør det iallfall bedre.

I will do my very best, dear. Resten er opp til Vår Herre.


STEMNINGSFULLT: Villsauen hjelper til med å trimme gresset ved klosteranlegget.
Foto: Bjørn Jensen, Riksantikvaren


Guds åker i Ervik

"I troens øye tindrer lys fra evighetens strande" står det på gravstøtten til Mathias Waag (1866-1938) på kirkegården i Ervik. Av jorden skal du igjen oppstå, Mathias.


VELSIGNET STED: Lyset bryter gjennom skyene vest i havet utenfor kirkegården i Ervik en kveld i mai. Her på den helt spesielle kirkegården ved havet må man være usedvanlig sterk i troen for å ikke tro på det evige liv.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, mai 2012


ORKAN: Selja ligger i det dramatiske, værharde landskapet ved Stadt. Her slår orkanen Dagmar inn over Stadtlandet første juledag 2011.
Foto: Thomas Bjørkan, 25.12.2011



DAGMAR PÅ SELJA: Orkanen Dagmar raserte Seljas kai ("steinhaugveien" på bildet). Vinden var så sterk at det moderne servicebygget ble løftet opp i luften fra kaien (ved båten helt til venstre på bildet), og satt pent ned på den andre siden av det lille sundet.
For ordens skyld: Det 900 år gamle klostertårnet stod (og står) like støtt.
1100-tallets benediktinermunker visste hva de drev med.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, mars 2012

 

Til ettertanke

Du er tryggere med Gud midt i en storm, enn du er hvor som helst ellers uten ham.

torsdag 6. september 2012

Utstilling: Sankta Sunniva og det heilage skrinet

UTSTILLINGSÅPNINGEN: Slik så det ut ved utstillingsåpningen 7. september 2011, da translasjonen av Sankta Sunnivas skrin ble levendegjort på kaien i Bergen. Dette skrinet står i dag i utstillingen på Bryggens Museum. Det ekte skrinet gikk dessverre tapt under reformasjonen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sørg for å få med deg den vakre utstillingen Sankta Sunniva og det heilage skrinet på Bryggens Museum i Bergen før den tas ned 23. september.


I morgen, 7. september, feirer vi Sta. Sunnivas translasjonsdag, det vil si dagen da relikviene hennes ble overført fra Selja til Bergen i år 1170. Feir dagen ved å ta deg en tur til Bryggens Museum!

Utstillingens logo
Gregoriansk sang og steiner som ruller
Jeg har besøkt utstillingen flere ganger, og kan skrive under på at Bymuseet holder det de når lover skriver at: "Med gjenstandar, bilete, lydar og lukter tek utstillinga deg med på ei atmosfærisk reise gjennom historia om Sunniva, frå legenda og hendingar i mellomalderen fram til vår eiga tid. I tillegg har utstillingsrommet fleire gode sitte- og leseplassar med eksklusivt lesestoff om Sunniva."

Bor du ikke i Bergen? 
Fortvil ikke, med tid og stunder kommer forhåpentligvis også selve utstillingen opp igjen - i Selje kommune. I mellomtiden kan du laste ned de eksklusive Sunniva-heftene fra utstillingen på Bymuseets hjemmeside. (NB: Fungerer ikke med Firefox, men fungerer fint med f.eks. Internet Explorer.)


Utstillingen er et samarbeid mellom Bymuseet i Bergen, Universitetsmuseet i Bergen, Bergen kommune, Selje kommune, Bjørgvin Bispedømme og St. Paul menighet (Den katolske kirke)

onsdag 5. september 2012

Den salige Mor Teresa av den dunkle natten


I dag er det minnedagen for Mor Teresa, 1900-tallets kanskje mest lysende helgen. Hun døde 5. september 1997, etter å ha gjennomlevd den lengste mørke natten i noen kjent helgens liv. 


Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne ”Kom, vær mitt lys”. Jesus insisterte på at hun skulle sette i gang i Calcuttas mørke slumkvarter. Men så fort erkebiskopen gav sin tilslutning i 1947 og ba henne gå i gang, opphørte den inderlige kontakten med Jesus.

Med unntak av noen få dagers opphold i 1958, varte natten helt til hun døde i 1997. ”Det finnes et forferdelig mørke inni meg, som om alt var dødt”, skriver hun. ”Herre, min Gud, hvem er jeg at du skulle overgi meg? Jeg roper, jeg klenger meg fast, og ingen svarer. Mørket er så mørkt, og jeg er så ensom.”

Da Mor Theresa mottok Nobels Fredspris i 1979, omtalte hun abort
som ”det største av alle onder i verden”, og hun sa i sin takketale:
”Hvis du kjenner til en kvinne som ikke ønsker å beholde sitt barn
og vil ta abort, prøv å overbevise henne om å gi barnet til meg.
Jeg vil elske det barnet, og se i det et tegn på Guds kjærlighet.”

Den dunkle natten

I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke.

”Den Jesus som levde i Mor Teresa var ikke den oppstandne, men den lidende Herren, han som sa på korset, ”jeg er tørst”,” skriver Wilfrid Stinissen. Mor Teresa var et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet med hele sitt liv.

En tro som ikke bygger på følelser

Etter ”forklarelsen” skriver hun: ”Jeg er ikke ensom. Jeg har Hans mørke, jeg har Hans smerte... jeg vet at jeg har Jesus, i denne uavbrutte forening, for min ånd er fiksert på Ham og Ham alene, i min vilje.

Stinissen fortsetter: ”Hos Mor Teresa blir det overtydelig at mennesket består av flere lag som ikke i det hele tatt trenger å være samstemte. Hellighet er noe annet en fullkommen harmoni. Kjærlighet til Gud består i å ”ville ham”. Når følelsene ikke følger med, bærer viljen hele ansvaret. Kjærligheten savner da den ”virkelighetsopplevelsen” som følelsene pleier å gi, i stedet får kjærligheten en sjanse til å bli helt uselvisk.”

Den smertefulle natten gav
en intens union med Gud.

Klippefast tro

Den stadige, smertefulle lengselen hennes etter Gud var et overtydelig bevis på en klippefast tro. Hennes følelse av ikke-tro bæres av en fast, usvikelig tro. Alt i henne kretset omkring Gud. Mor Teresa lærer oss dermed ikke å tvile. Hun lærer oss å holde fast ved troen selv når mørket kommer og følelsene motarbeider oss.

Dessuten lærer hun oss å se verden med Guds øyne. Se for deg et utviklingsland. Så tenker du på hva som er Guds vilje for oss; at vi skal elske Gud og elske vår neste som oss selv. Hvilke land ser Gud på som u-land?

"Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan alle gjøre
små ting med stor kjærlighet." (Mor Teresa, 1910-1997)

Mørket i Europa

Når Mor Teresa snakket om ”mørket på jorden”, tenkte hun i begynnelsen bare på de utstøtte og uønskede fattige.

Etter hvert som hun begynte å stifte klostre i rike, sekulariserte land, innså hun at det finnes et enda mørkere mørke enn det hun møtte i slummen; mørket i et samfunn som har fått kunnskap om Gud, men som holder på å forlate ham.
 

Den åndelige fattigdommen i rike land

Mor Teresa sa, i en meditasjon over teksten i Matt. 25, 35-40; "De sultende er ikke bare de som sulter etter brød, men også etter kjærlighet og omsorg, og etter å være noen for noen. De hjemløse er ikke bare de som savner et hus av sten, men også de som ikke har noen å være sammen med".

Mor Teresa hevdet at "den åndelige fattigdom i den vestlige verden er langt større enn den materielle fattigdom blant vårt folk. I Vesten finnes det millioner av mennesker som lider forferdelig under ensomhet og tomhet. De føler seg uelsket og uønsket. Disse mennesker lever ikke i sult i fysisk forstand, men de gjør det på en annen måte."

Hun delte vårt mørke

Det var Mor Teresas kall å ikke bare arbeide for dem som lever i mørke, men også å dele deres mørke og å være Guds lys i mørket.

Mor Teresa fikk erfare hvordan det føles å leve uten Gud. Og som Stinissen skriver: ”Det er godt at det finnes en nåtidig helgen man kan vende seg til når alt kjennes mørkt, tomt og meningsløst.”

Ora pro nobis, vår alles kjære Mor Teresa.