Google Analytics

02 august 2012

Preken av biskop Berislav Grgić i Nidarosdomen Olsok 2012

"Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene."
(Sitat fra biskop Berislav
Grgićs preken)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Søndag 29. juli 2012 ble det feiret katolsk, pontifikal høymesse i Nidarosdomen. Les hele biskop Berislav Grgićs preken her.


Biskop Berislav Grgić
Foto: Thomasz Wacko
Olsok, søndag 29. juli 2012, i Nidarosdomen i Trondheim
Evangelium: Matt 16,24-28
Preken ved Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø


Kjære biskop Bernt, kjære biskop Charles,
kjære brødre og søstre!

Olav Haraldssons død markerte et historisk skille i vårt land. Vi regner året 1030 som året da Norge ble kristnet. For kristendommens sak gikk Olav til kamp - og for kristendommens sak mistet han livet. Han var villig til å gi avkall på sitt eget liv for å gjøre Norge til et bedre land å leve i. Olavs nederlag betød i realiteten kristendommens seier i Norge.

Vi gleder oss mye over at vi er kristne. Å være en kristen har ikke alltid vært så lett for mennesker spredt ut over hele verden. Fortsatt i dag finnes det land og steder - særlig muslimske land - hvor det ikke er tillatt å bekjenne seg til den kristne tro. Mange av de som likevel gjør det, lider under dette og noen igjen lider martyrdøden.

I sitt budskap til Verdens fredsdag 1. januar 2011 sa vår pave Benedikt XVI: "For tiden er kristne den religiøse gruppe som lider mest under forfølgelse grunnet sin tro. Mange kristne erfarer daglig krenkelser og ofte lever de i frykt fordi de søker sannheten og tror på Jesus Kristus...".

Vi hørte i dagens evangelium hva Jesus sa til sine disipler: "Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen" (Matt 16, 24-25).

Ta opp sitt kors – Det hellige kors

Intet bilde eller tegn er mere kjært for det kristne folk, og intet er eldre enn det hellige kors. Blant alle hellige bilder og symboler inntar "det hellige kors" den fornemste plass, for det er symbolet på hele påskens mysterium.

Det hellige kors fremstiller Kristi lidelse og seier over døden, over djevelen, og samtidig forkynner det, som kirkefedrene lærte, hans herlige gjenkomst: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer."

Det er nok særlig på langfredag at korset holdes frem for å hyldes av de troende, og på festen for Korsets opphøyelse (14. september) at det feires som Kristi seierstegn og livets tre, men korset har også en dominerende plass i kirkerommet og møter menighetens blikk hver gang den samles til gudstjeneste. Også her i Nidarosdomen.

Ikke bare i kirkerommet, også i de kristne hjem har gjerne korset en fremtredende plass.

Når vi ber korsveien, sier vi: Ditt kors tilber vi Herre, fordi du ved ditt kors har forløst verden. Evangeliet om Jesus Kristus - og om våre helgener - er meget enkel: Ave crux, spes unica. Vær hilset kors, mitt eneste håp.

Kristne – et annerledes folk (Brevet til Diognet)

I året 325 ble kristendommen statsreligion i Romerriket. Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene.

Vi kjenner en del skrifter fra denne tiden, blant annet en del brev som ble skrevet. Jeg vil nå sitere litt fra et slikt brev: Brevet til Diognet. Dette brevet skriver seg fra det 2. århundret etter Kristus. Forfatteren er ukjent, men han skriver i alle fall til en innflytelsesrik mann, som hette Diognet. Denne Diognet visste lite om hvem disse kristne var - men hør nå hva han fikk å lese:

"Det som skiller de kristne fra andre mennesker er verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer og taler ikke fremmede tungemål. I sin daglige tilværelse avviker de ikke fra andre... De lever blant grekere og barbarer, slik det falt seg for den enkelte. De følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og adferd forøvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring.

De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men må finne seg i alt som de var fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng med andre. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle, og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og allikevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner... Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene og forfølges av grekerne, men de som hater dem kan ikke forklare årsaken til sitt hat... Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. De kristne bor i verden, men er ikke av verden".
Sitat slutt.

Vi gleder oss veldig mye over at vi er kristne. Vi bærer fortsatt vårt kors og ønsker fortsatt å leve ut våre dåpsløfter: Å følge Kristi bud om nestekjærlighet, en nestekjærlighet som gjelder alle, unge som gamle, ufødt som født liv, friske som syke.

La oss derfor gjennom denne messen her i Nidarosdomen be spesielt for det kristne fellesskap i Norge, for våre familier og venner, og at Olav den Hellige alltid er med oss med sin forbønn for oss:
Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge. Du som kristnet folk og land, Kristi tjener, kong Olav.
Amen.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø

6 kommentarer:

  1. Kjempefin preken!
    I LOVE JESUS!!!

    Eivor Mirjam

    SvarSlett
  2. Ja, det er herlig å lytte til prekener som øser av dype kilder. Jeg takker Gud for våre biskoper som er forbundet med Kirkens dype røtter og som henter næring derfra som de deler med oss. Alle århundrers visdom å øse av - ikke rart det blir fantastisk. Spesielt når de i tillegg lever tett på Jesus. Det merkes på dem at de lever evangeliet/det de preker.

    Var det forresten slik at du ble tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap denne uken?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Ragnhild

      Jeg ble tatt opp i kirken tirsdags morgen(31 juli)
      Jeg er sååå glad og lykkelig!!!!!!

      Klem fra Eivor Mirjam

      Slett
  3. Gratulerer, Eivor Mirjam! Velkommen hjem! Jeg kan glede deg med å fortelle at den store gleden og den dype takknemligheten ikke går over med årene, tvert imot. I begynnelsen nå når du har lyst til å sprudle det over til alle, kommer du til å møte beskyldninger om at du "bare er nyforelsket og blind", men ikke la det forstyrre deg. Jeg er like dypt takknemlig og lykkelig den dag i dag. Ekte kjærlighet går ikke over, vet du. Den blir bare dypere og sterkere med årene - også gjennom hele pakken som livet har å by på av motgang og smerte.

    Jeg ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap 25. januar 2008, og har vært takknemlig for det hver eneste dag siden. Jeg mener det. Hver ENESTE dag. Jeg kan bare ikke snakke høyt om det hver eneste dag, da hadde jo folk trodd jeg var gal.

    Hver gang noen konverterer i St. Paul kirke, synger vi salmen "Fast skal min dåpspakt evig stå" (nr. 534 i den katolske salmeboken "Lov Herren"). Jeg kan fortsatt ikke synge den uten å få tårer i øynene. Den er så nydelig. Hør bare:
    "Takk være Gud som på min vei til sannhets Kirke førte meg! Jeg aldri den vil svikte."
    "Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes, er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes" - nemlig hos Jesus, i hans trofaste, sannhets Kirke.

    Credo in unam sanctam cathólicam et apostólicam Ecclésiam. Halleluja!

    SvarSlett
    Svar
    1. Den salmen er virkelig fin! Den katolske kirken er jo
      som en stor skattekiste! Gleder meg til å følge denne fine bloggen videre, når jeg er tilbake fra ferie.
      TAKK
      Eivor M

      Slett
    2. Ja, og det beste er at uansett hvor mye du øser av skattene, så er Kirken en skattekiste som aldri går tom. Jeg kan utforske dybdene resten av mitt liv, og fortsatt aldri komme til bunns i den. O lykke! Takk, Jesus, for at du har berget meg inn i din katolske kirke!

      God ferie til deg, Eivor M, og velkommen tilbake!

      Slett

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.