Google Analytics

torsdag 30. august 2012

Bli med til Verdensungdomsdagene i Brasil

TIL Å BLI GLAD AV: Målet med Verdensungdomsdagene er å vokse i troen.
Foto: Norges Unge Katolikker (NUK)


Norges Unge Katolikker (NUK) arrangerer tur til de katolske Verdensungdomsdagene i Rio 13. juli til 2. august 2013. Det er bare én ting å si: Er du gammel nok (og ung nok) til å dra, så DRA!


Verdensungdomsdagene (VUD) kunne like gjerne hett "Kirkens disippelgjøringsdager", for målet med hver eneste VUD er det samme: At deltakerne skal vokse i troen. Temaet for VUD i Rio 2013 er "Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler".

Livsforvandlende dager
Siden 1985 har Verdensungdomsdagene (VUD) blitt arrangert hvert andre til tredje år, med alt fra "skarve" 300 000 deltakere til svimlende fem millioner deltakere. VUD i Madrid i fjor samlet to millioner unge.

VUD har vært en skjellsettende opplevelse i mange menneskers liv. Utallige preste- og ordenskall er blitt vekket, og millioner av mennesker er blitt styrket i troen. Pave Benedict XVI har like godt kalt Verdensungdomsdagene for "Nyevangelisering i praksis".

Fra lovsangsmøter til latinske messer
Paven selv feirer gudstjenestene - gudstjenester som omkranses av katekese (opplæring i troen), skriftemål, konserter og presentasjoner av ordenssamfunn og kirkelige bevegelser.

På VUD er hele spekteret av Kirkens uttrykksformer representert, med alt fra karismatiske lovsangsmøter til pontifikale høymesser i Den ekstraordinære form (= Kirkens høytideligste feiring av "den gamle latinske messen").

World Youth Day in Rio 2013 er på Instagram (over).
Du kan også følge WYD på Facebook.
Brødre og søstre i troen
Presteseminaristen Ole Martin Stamnestrø deltok på VUD i Madrid i 2011. Han fremhever at VUD er et håndfast uttrykk for Kirkens katolisitet, altså Kirkens universelle karakter.

I et radioprogram på Vatikanradioen sier Stamnestrø:
- Vi har alle hørt de abstrakte ordene om at alle kristne er brødre og søstre, men de som har vært på Verdensungdomsdagene har opplevd dette konkret. Det er vanskelig å forestille seg hvor viktig det er for en enslig norsk utkantkatolsk tenåring å få blande sin røst i jubelropene fra to millioner andre katolske ungdommer.

Appell til deg som er for gammel
Her er en oppfordring til deg som føler at du er for gammel til å bli med på VUD selv: Sørg for at noen andre får dra! Vær med og bidra økonomisk slik at en ungdom i din menighet - en ungdom som ellers ikke ville ha mulighet til å dra - kan få bli med til Rio de Janeiro og få et personlig, livsforvandlende møte med Jesus Kristus og en inderlig relasjon til Ham.

Du kan lytte til hele Ole Martin Stamnestrøs radioprogram om Verdensungdomsdagene (på norsk) her.

Og ikke minst: Kos deg med å se promovideoen for Verdensungdomsdagene i Rio 2013 på You Tube her:

Er videoruten helt svart? Prøv en annen nettleser (for eksempel Internet Explorer), eller se videoen på YouTube her.
 

Les mer om NUKs pilegrimstur til Verdensungdomsdagene i Rio her.
Påmeldingsfristen er allerede 15. september. Bli med!

onsdag 29. august 2012

Ettertanke: Evig kjærlighet, uansett


Hvordan leser du Bibelen? Som en oppskriftsbok? Eller et slags teologisk oppslagsverk? Fra første til siste side er Bibelen en kjærlighetshistorie. 


Hele tiden går dette ene temaet igjen: Guds trofaste kjærlighet – gjennom alt. ”For om fjellene viker og haugene vakler, skal min miskunn aldri vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, som er barmhjertig mot deg.” (Jes 54,10)

På side én i vår historie skapte han oss for at vi skulle leve sammen med ham i kjærlighet. Men vi, vi svek ham, allerede på side to. Den påfølgende skilsmissen har på ingen måte vært lykkelig.

Solnedgangen på Selja.
De vakreste spor
i det vakreste av landskap.

Gud vil ha oss tilbake
- ikke med makt
men med kjærlighet -
og han bruker alt han har av
arsenal for å lokke og forføre oss.

Foto: Lasse Fløde
©
Resten er historien om hvordan han ikke gir opp. Han vil ha oss tilbake. Ikke med makt, men med kjærlighet. Han tørster og lengter, og han bruker alt han har av arsenal til å lokke og forføre oss: Soloppganger, stjernenetter, barns latter, skjønnhet, godhet, sannhet.

Han kommer til deg som en stemme langt borte fra, som noe du nesten har glemt: ”Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor lar jeg min miskunn mot deg vare.” (Jer 31,3) Hele livet ditt er en eneste lang kjærlighetsfortelling der han prøver å nå gjennom til deg.

For 2012 år siden gikk han inn i historien vår på en helt fysisk måte. Slik at vi kan nærme oss ham. Slik at vi kan se inn i øynene hans og selv se at hjertet hans er godt.

33 år senere gav han alt for oss, i en stormende, svimlende kjærlighet. På korset ropte han ”Jeg tørster!” Det ropet rommer alt. Smerten. Kjærligheten. Lengselen.

Gjennom hele universet, fra første til siste side i Bibelen, fra første til siste sekund i ditt liv, er det én ting Gud prøver å få gjennom til deg: Jeg elsker deg. Jeg savner deg. Kom hjem.

Hører du?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. mai 2011

mandag 27. august 2012

Ettertanke: Lyset om høsten

Foto: Mubina H./Flickr

I år har jeg bestemt meg for å like høsten. Det blir ikke lett (vanligvis savner jeg sommeren allerede før den er slutt), men jeg VIL altså like høsten, og det er nå en gang sånn at kjærligheten sitter mest i viljen.

Én av de tingene som alltid hjelper meg å forandre innstilling, er poesi. Derfor lytter jeg nøye til diktet “Novemberlys” av Irene Henrysson:

“Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.”

Sånt kan jeg like. Når høstmørket kommer blir dessuten stjernene og Bibelens Salme 8 enda mektigere enn de er om sommeren. Endelig lyser stjernene overbevisende nok til at det er umulig å ikke bli dratt inn i tilbedelsen deres av Skaperen:  

“Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt på himmelen. Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet.” (fra Salme 8)

”Guds herlighet lyser over menneskets ansikt,” sier pave Johannes Paul II. Husk det når du kjenner at ting blir for mørkt.

Guds herlighet lyser over deg. Bare se. Se opp i mørket. Du er ikke alene. Du er elsket av en som har kronet deg med ære og herlighet. Han har kronet deg med stjerner. Du ser det best i mørket.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. august 2011 


SKJØNNHET: Han har kronet deg med stjerner. Du ser det best i mørket.

Foto: Darren Kirby/Flickr

lørdag 25. august 2012

Bokomtale: Mystikeren Elisabeth av Treenigheten


Har du lyst til å bli kjent med en mystiker som viser deg veien fra splittelse til helhet, fra stress og jag til ro og fred? Da skal du lese boken "Ditt nærvær er min glede - Elisabeth av Dijons liv og budskap". 


Publisert i samarbeid med Anne Samuelsen, Cand. Polit., legkarmelitt og bokens oversetter til norsk

Den kjente karmelittmunken Wilfrid Stinissen skriver på bokomslaget: "At Elisabeth av Treenighetens budskap er aktuelt i vår tid, kan ingen bestride. Kanskje har menneskene aldri vært så fremmede for seg selv, så splittede, så jaget, så overfladiske, så rotløse, så istykkerrevne som i dag. Og så kommer karmelittsøsteren Elisabeth og viser oss en vei fra vår periferi til vårt sentrum, fra mangfold til enhet, fra splittelse til helhet, fra stress og jag til ro og fred. Hver eneste helgen er en gave fra Gud til menneskeheten. Vi kan vel si at den gaven vi får i søster Elisabeth er særdeles verdifull og nødvendig."

MUSIKALSK: Elisabeth (13) vant
førstepremie for sitt pianospill.
Biografi og veiledning
Boken om Elisabeth av Dijon består av to deler: Først en biografi skrevet av karmelittmunken Koen De Meester som er en av kirkens spesialister på arven fra Elisabeth av Dijon. Koen skriver selv: "Elisabeth er del av den felles rikdom som tilhører alle kristne, i kloster så vel som i den mest hektiske aktivitet ute i verden."

Etter biografien følger en veiledning som gjør Elisabeth gjenkjennelig og aktuell, skrevet av Sveriges katolske biskop Anders Arborelius som selv har funnet mye inspirasjon i Elisabeth av Treenighetens visjon.

Hjelper legfolk å gå inn i mysteriet
Bokens oversetter Anne Samuelsen skriver dette om boken (hentet fra en bokanmeldelse i St. Paul menighetsblad):

  • Til inspirasjon i dag. Den ganske så ukjente Elisabeth av Dijon (1880-1906, saligkåret i 1984) ville være en lovsang til Guds herlighet (Ef 1,12). Hennes korte liv til tross, var hun til stor hjelp og inspirasjon for mennesker i sin samtid. Som karmelittnonne tok hun navnet Elisabeth av Treenigheten, og hennes visjon kan fortsatt være oss til hjelp. Da biskop Anders Arborelius i 1998 ble utnevnt til biskop i Sverige valgte han nettopp ”en lovsang til Guds herlighet” som valgspråk. I sin tid som karmelittbroder hadde han arbeidet med sr. Elisabeths skrifter og fikk kjennskap til i hvor stor grad hun, gjennom sine brev, henvender seg til mennesker utenfor klosterets murer. Dette har han også ønsket å videreføre til sin samtid gjennom foredrag og retretter. 
  • Ligner Therese av Lisieux. Elisabeth av Dijons liv ligner på mange måter den mye mer kjente Therese av Lisieux`s liv (1873-1897). De er to nesten samtidige kvinner med oppvekst i et småborgerlig miljø i Frankrike. Begge mister en av sine foreldre som små barn, Therese mister sin mor og Elisabeth sin far. Begge dør selv av smertefulle lidelser i ung alder. Allerede i meget ung alder nærer de et inderlig ønske om å gi seg fullstendig til Herren gjennom et liv i Karmelittordenen. Begge møter motstand. Elisabeth hadde sågar belaget seg på et liv i verden for å ta seg av sin mor, før denne ga henne tillatelse til å tre inn som 21-åring. Og takket være dette kan Elisabeth med så stor forståelse veilede mennesker til å leve et liv i kombinasjonen av aktivitet og bønn. Fordi hun selv oppnådde den indre bønnens høyeste stadium; foreningen, mens hun ennå bodde hjemme hos moren, er hun en meget verdifull læremester for kirkens legfolk.

Du kan også lese mer om Elisabeth av Treenigheten på Den katolske kirkes hjemmeside.

Ditt nærvær er min glede
Forfattere: Koen de Meester og Anders Arborelius

Efrem forlag 2009
Boken kan bestilles direkte fra forlagets nettside.
Boken er også tilgjengelig som lydbok til utlån for syns- og lesehemmede hos KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte)

onsdag 22. august 2012

Ettertanke: Hvordan tilintetgjøre en fiende

Hvordan kan fiender tilintetgjøres på en kristelig måte?
USAs 16. president Abraham Lincoln visste råd.
Foto: The White House

Bergprekenen kan til tider være steinhard å svelge.


Det gjelder ikke minst dagens avsnitt: ”Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.” (Matt 5,39-41)

Betyr det at jeg ikke har lov til å sette meg til motverge hvis noen prøver å skade eller tilintetgjøre meg? Nei, for hvilket gudsbilde ville jeg fått da? Da ville Gud bli en djevelsk gud som elsker lovløsheten. Vi kan ikke bruke Bergprekenen til å slå ihjel det Gud ellers sier. Vår gode Far vil oss godt, og det finnes ingenting han avskyr så intenst som ondskap og lovløshet.

For å forstå dette bibelordet må vi skjønne hvem Jesus snakket til, og hvorfor han gjorde det. Jesus holdt Bergprekenen for de tolv disiplene sine, for å utruste dem til å utbre Guds rike. Det skulle ikke skje ved vold og maktbruk, men ved Guds kjærlighet. Oppdraget deres var å bringe evangeliet til alle mennesker, også mennesker som ønsket livet av dem. Jesu fiender skulle bli Jesu venner. ”Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen.” (Matt 5,44-45)

Under den amerikanske borgerkrigen ble president Abraham Lincoln en gang kritisert for sin holdning til fienden. ”Hvorfor prøver du å bli venner med dem? Du burde prøve å tilintetgjøre dem!” var beskjeden han fikk. ”Tilintetgjør jeg ikke fiendene mine,” sa presidenten rolig, ”når jeg gjør dem til mine venner?”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. august 2008

lørdag 18. august 2012

Bokomtale: Vakker Selja-veiviser

Bokomslag: © 2008 Selja Forlag

"Ingen kjem til Selja utan å undre seg. Og ingen reiser derifrå urørd. På den vesle øya like sør for Stad ligg eit makelaust ruinanlegg i eit makelaust landskap" (sitat fra omslaget). Det skal godt gjøres å forlate denne Selja-veiviseren urørt også.


Forfatteren og forlagsredaktøren Torkjell Djupedal er bergtatt av Selja, og det merkes. Ikke slik at hjertet reduserer fagligheten, tvert imot. Det får Djupedal til å gå i dybden i stoffet som formidles.

Veiviseren forteller historien og legendene om Selja, Sankta Sunniva, klosteret og helgenanlegget. Du får lese om pilegrimsfarten og blir tatt med på vandring i ruinanlegget – alt sammen rikt illustrert med vakre foto, illustrerende tegninger og klargjørende kart. Anbefales på det varmeste.

Veiviseren er på 36 sider og er lett å komme gjennom på en kveld. Du kan blant annet bestille den direkte fra Selja Forlag her.

torsdag 16. august 2012

Ettertanke: Høvdingdatter av kongsslekt

ORDSAMLING: Andre samler på ting. Jeg samler på ord. Her er et viktig et som jeg fant i 1996.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

”Adam av jorden, skapt til en himmel, du er adlet med lengsel,” skriver Ellen Merete van der Hagen.


Som Adams og Evas datter er jeg en svimlende komposisjon av atomer, muskler, hud og former. Jeg er også mye mer enn det. Jeg er sjel og ånd og har evigheten i hjertet.

Jeg er født som høvdingdatter. Kongsdatter. Og på et eller annet vis ligner jeg på min far Kongen, for det står i boken som han har gitt meg at han har skapt meg ”i sitt bilde” (1. Mos 1,27), ”lite ringere enn Gud” (Sal 8,6).

Som en annen i familien har uttrykt det: “Guds ære er det levende mennesket, og menneskets liv er å kunne se Gud." (Kirkefaderen St. Ireneus av Lyon, ca. år 135-202).

Den himmelsk gode Faren min har alltid ment at jeg er verd mer enn alle pengene i hele verden. Min verdi ligger i Gud, og han har personlig forsikret meg om at verdien er konstant himmelhøy og helt uavhengig av mitt funksjonsnivå, karrierenivå og popularitetsnivå. Jeg kan derfor med hånden på hjertet si at ja, jeg er opptatt av image. Jeg er opptatt av at jeg er skapt i “imago Dei”, i Guds image: “Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” (1. Mos 1,27)

Gud skapte meg fordi han elsker meg og vil leve med meg i all evighet. Når jeg elsker ham tilbake og gir meg helt hen til ham, mister jeg på en måte meg selv, slik man alltid gjør når man virkelig elsker noen. Men samtidig er det nettopp i den hengivelsen at jeg blir fri fra alt og finner livet og meg selv. Jeg blir den Ragnhild som Gud skapte meg til å være. Hans høvdingdatter. Kongsdatter. Og snipp, snapp, snute, dette eventyret gjelder i like stor grad deg – og det blir aldri ute.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. august 2011

onsdag 15. august 2012

Ettertanke: Marias himmelfart - og din

Marias Himmelfart

Det begynner å bli en stund siden vi feiret Kristi Himmelfart. Har du tenkt over at du skal oppleve din egen himmelfart en gang? 


Som kristne tror vi ikke bare på sjelens udødelighet, men på det ufattelige mysteriet kalt “legemets oppstandelse”. sjokkerende konkret tror vi.

I dag, 15. august, feirer Den katolske kirke festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Har du en primstav? Da vil du se at det er en krone eller et Maria-bilde avmerket i dag, på “Marias Himmelfart”. En krone fordi Maria er himmeldronningen. I det gamle Testamente var det nemlig kongens mor som var dronning, og i Johannes Åpenbaring er Maria kronet som dronning i himmelen (Åp 12,1).

Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod. Som det står i dagens bibeltekst: “På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.” (1 Joh 4,2)

Og hvordan ble Jesus Kristus kjøtt og blod? Jo, i Maria, hun som profeterte at “fra nå av skal alle slekter prise meg salig” (Luk 1,48). Ikke vær redd for henne. Du tilber ikke H. M. Dronning Sonja selv om du viser henne ære som Norges dronning. På samme måte tilber du ikke Maria selv om du viser henne ære som Himmelrikets dronning.

Hvorfor er det et poeng at Maria ble opptatt i den himmelske herlighet med både kropp og sjel? Fordi det viser oss at legemets oppstandelse er reell. Det er en oppfyllelse av det løftet Jesus har gitt alle som følger ham om at vi også vil bli tatt imot i Paradis. Helt fysisk, helt virkelig. Er det ikke herlig?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. august 2011

tirsdag 14. august 2012

Ettertanke: Stedfortrederen i Auschwitz

St. Maximilian Kolbe (1894-1941)

På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz.


To uker tidligere var en fange forsvunnet. Som represalie ble ti tilfeldige fanger plukket ut til å sulte i hjel i den underjordiske mørkecellen. En av dem, Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Maximilian Kolbe gikk da fram og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten. «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte 47-åringen. Dette var eneste gang i Auschwitz' historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

De neste dagene forvandlet Kolbe sultebrakkens mørke helvete til å bli en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Etter hvert ble de tørstende mennene så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet.

Etter 14 dager var bare Kolbe ved bevissthet. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til dødssprøyten. Maximilian ble helligkåret i 1982 på Petersplassen i Roma. Franciszek Gajowniczek, mannen som ble reddet, var til stede.

Kirkelærer Frans av Sales (1567-1622) skrev: "Det er ikke mer forskjell mellom det skrevne Evangelium og en helgens liv, enn det er mellom skrevet musikk og sunget musikk".

Maximilian Kolbe levde evangeliet, og han levde dagens bibeltekst: ”Sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle. Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.” (1 Tess 5,14 f.f.)

Første gang publisert i Vårt Land 14. august 2008

mandag 13. august 2012

Høyt elskede Maria – Mater Dei

Så høyt var du elsket i Norge, Jomfru Maria.
En vakker statue fra norsk middelalder som i dag står på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde.


Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus. Ingen er bedre i stand til å lære deg å elske Jesus uforbeholdent enn hans mor.

På onsdag, 15. august, er det festen for Jomfru Marias opptakelse til Himmelen. Dagen var en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).

Jeg kommer tilbake til Maria Himmelfart på onsdag, men her er en gave til deg mens du venter: En vakker Maria-hymne av fr. Arnfinn Andreas Haram.

MATER DEI


Mater Dei
kva veit eg om deg?

det er så mange som har freista
å viske bort biletet ditt
vekk frå augo
vekk frå hjarto
hjå dei som trur på son' din

kva skal det tene til
å stoppe munnen
på dei som prisar deg sæl?

Skrifta held ikkje opp med sin tale
Elisabeth helsar deg like fullt
som velsigna mellom kvinner:
benedicta tu!

og han som dei vil ære
ved å gløyme deg
talar tungt og tydeleg frå krossen:
ecce mater tua!
og eg svarar:

mor!

Fr. Arnfinn Andreas Haram O.P. (2008)

Litt latinforklaring:
Mater Dei – Guds Mor (en sterk Kristus-bekjennelse – sønnen hennes er faktisk GUD)
Benedicta tu – velsignet være du (Elisabeths hilsen til Jomfru Maria)
Ecce mater tua – dette er din mor (sagt av Jesus til disippelen Johannes ved korset, og han blir Marias sønn)

lørdag 11. august 2012

Ettertanke: Klara av Assisis sang


Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.


Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte å i stedet leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 755 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:

”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008.


Klarissene i Larvik


Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no
I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 15 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra


P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.
Den 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal denne uken.

P. Hallvard avla evige løfter i fjor og ble presteviet 30. juni i år. Les et ferskt intervju i Agderposten Xtra om hans vei inn i klosterlivet her.

torsdag 9. august 2012

Ettertanke: Dagen uten Gud


I dag, 9. august, er det minnedag for den hellige Edith Stein (1891-1942)
, vernehelgen for Europa. Det mest slående trekket hos karmelittnonnen Edith Stein er hennes kjærlighet til sannheten. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Det var den som fikk henne først til å forlate Gud, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage ham. Senere skulle hun skrive: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Edith Stein døde i Auschwitz 9. august 1942. Les hennes spennende livshistorie på katolsk.no.

Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne.


Hva gjør du da? Du oppsøker en dyktig kirurg som våger å sprette hjertet åpent, en sjelesørger som tar Guds Ord på alvor: ”Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige.” (Jud 1,22) Mange gode svar senere kunne jeg si fra til Jesus at fra nå av var det han og jeg: "Jeg vil bruke livet mitt på å bli kjent med deg, leve med deg og elske deg."

Det var imidlertid en dag jeg datt ut. Jeg hadde hatt noen utfordrende samtaler med en ekskristen venn. Uken etter, nærmere bestemt Kristi Himmelfartsdag i år 2000, våknet jeg til en blå himmel og oppdaget at Jesus hadde forduftet. Han hadde tatt Himmelen med seg. Tilbake satt jeg i et annet univers der himmelen og skyene var flatere. De manglet dybde. Bortsett fra atomene var alt tomt. Flatt. Det var helt merkelig.

Etter en dag var det hele over, like plutselig som det hadde begynt. Om kvelden skrev jeg: ”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud."

Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten. For som den hellige Edith Stein (1891-1942) sier det:

«Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».


Første gang publisert i Vårt Land 26. november 2009.

tirsdag 7. august 2012

Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid

MALERISK: Olav den Helliges liv fortalt gjennom middelalderens frontale (forsiden av selve alteret) i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var en fest å lytte til Lars Roar Langslet og hans foredrag «Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham» under Olavsfestdagene i Trondheim.


Langslets foredrag var delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.

Forfatter, historiker og
tidl. kulturminister (H)
Lars Roar Langslet
gav både historisk innsikt
og en skarp samtidsanalyse
i Katedralskolens festsal
søndag 29. juli 2012.
Foto: Ragnhild Aadland Høen
Hele foredraget er lagt ut på Den katolske kirkes hjemmeside, og jeg anbefaler på det varmeste at du leser det. Alt sammen. Manuset er langt, men mist ikke motet. Jeg kan love deg at det er verdt det.

Her følger et sammendrag av foredraget, for å gi deg appetitt på den fullstendige versjonen. (Alle sitater er hentet fra foredraget.)

Myter og sannheter om rikssamling og kristning

I den første, historiske delen av foredraget gir Langslet deg innsikt i Hellig Olavs to prosjekter:
1. Å samle landet.
og 2. Å kristne landet.
Hellig Olav så disse to målene som to sider av samme sak.

Langslet knuser her to myter. Myte nr. 1 er at Norge allerede var samlet (av Harald Hårfagre) før Olav Haraldssons rikssamling. Myte nr. 2 er at landet var hedensk fram til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kristnet det.

Sannheten er at landet lå oppsplittet da Olav Haraldsson fikk kongsmakten, og:
"I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne omverden lenge før Olav’ene kom til."

Ikke instrumentell bruk av kristendommen

Langslet tilbakeviser også at kristendommen bare var et slags nyttig politisk verktøy for Olav Haraldsson. "Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. [...] Da han dro hjem til Norge, var det [...] i bevissthet om at han hadde et kall."

St. Olav ble opplært i troen og døpt i Rouen, som i denne perioden var preget av en kristen vekkelsesbevegelse som hadde sterk appell til renhet og inderlighet hos de troende. Trosopplæringen av den unge nordmannen var både langvarig og grundig.

"Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land – ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi bør huske at i denne epoken ble Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde."

Ny kulturform når kristenretten innføres

Langslet går deretter inn på St. Olavs innføring av kristen lovgivning i Norge – «kristenretten». "Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med ættesamfunnets eldgamle rettesnorer."

De nye, kristne lovene hadde revolusjonerende innslag "som bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har – setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin hustru troskap…»" 

Og Langslet fortsetter: "Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til."

Kristningens seier gjennom nederlaget

Når St. Olav så i 1030 dør som Kristi martyr på Stiklestad, tydet alt på at nederlaget var det definitive sammenbruddet også for de to sakene kongen hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville Norge bli like oppsplittet som før. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

"[...] det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant."

Helgenen og martyren

Historiken Lars Roar Langslet legger til:  
"Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger. 
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. 
Alltid siden har Norge vært et samlet land, 
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten."

Kirken så Guds finger i det som var skjedd. "De mange jærtegn som fulgte etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk har steget siden middelalderen." (Her humret tilhørerne i festsalen godt, min anm.).

Olavsvenerasjonen og reformasjonen

Langslet kommer deretter inn på Olavsvenerasjonen og hvor raskt den spredte seg over hele nordavsnittet av Europa. St. Olav ble enslags nordisk overhelgen som favnet alle: Han var kongenes ryggstøtte og småfolks beste hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn.

"Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt lederskap ble fordrevet [...]
Bjørnson fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.»
I dag slår hjertet igjen." 

Olavsarven i dag

Etter denne første, historiske delen av foredraget, svarer Langslet på spørsmålet "Hva er status i dag for de store målene han kjempet frem – Norge som et samlet rike og et kristent samfunn?"

Historikeren svarer: "Om rikssamlingen er det enkelt å svare: Den har holdt stand på tvers av faser med borgerkrig, fler-kongeri og fremmed okkupasjon. [...] Noen engster seg for at innvandringen vil føre til forvitring innenfra av vår nasjonale identitet. Jeg ser mer optimistisk på det. [...] I våre multi-etniske katolske menigheter har jeg sett hvor hjertelig samholdet kan være, innenfor en felles meningsramme som både er universell og norsk."

Sekulær normløshet

Angående innvandrere med ikke-kristen bakgrunn sier han: "aldri har jeg hørt noen av dem kreve at alt av klart kristen eller nasjonal arv i Norge må bort før de kan trives her. Det mange av dem reagerer mot, er derimot den sekulære normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid." Dermed kommer han til sitt andre spørsmål: Er Norge fortsatt et kristent samfunn?

"Jeg er kommet i stadig større tvil om det gir mening å svare ja. Og det skyldes ikke bare at et voksende befolkningsinnslag bekjenner seg til andre religioner, eller til ingen religion i det hele tatt. Det skyldes først og fremst at det i min levetid er skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk (for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant av de fleste."

Hestebiff og abort

Langslet går så inn og ser på noen av de lovbudene som Hellig Olav mente var viktige kjennetegn på et kristent samfunn.

"Det som kanskje står sterkest, er paradoksalt nok forbudet mot å spise hestekjøtt. Hestebiff er ofte på menyen i sydlige land, men hos oss aldri – forbudet for tusen år siden gjaldt bloting, men det må ha etset seg inn i norsk tradisjon så nesten alle føler avsky bare ved tanken på hestekjøtt til middag.

Når det gjelder forbudet mot at foreldre kan kvitte seg med uønsket avkom, er situasjonen derimot en helt annen... "Forbudet mot å kvitte seg med nyfødte barn, derimot – det var jo den tidens motstykke til abort. I vårt søkkrike velferdssamfunn utføres det hvert år 16 000 aborter, rundt 20 % av alle graviditeter."

Langslet peker på hvordan enhver etisk problematisering av abort er blitt renset bort: "både helsemyndigheter, media og folk flest oppfatter abort som et helt normalt og i grunnen ukontroversielt velferdstilbud på helsevesenets menyliste. Og det anses som politisk ukorrekt å minne om at det også angår 16 000 menneskeliv i livets mest vergeløse stadium."

Senabort og "barmhjertighetsdrap"

Langslet går deretter inn i problematikken rundt senaborter og eutanasi:

"BBC rapporterte nylig om stor opphisselse i det kommunistiske Kina over at pustende fostre var blitt abortert. Men da noe lignende skjedde i Norge, i klar strid med loven, var det bare noen få pip å høre; jeg oppfanget ikke ett pip fra norske kirkeledere. Større strid har det vært om bruken av ultralyd så foreldre kan slippe å få barn med Downs syndrom. Men det glir nok igjennom, som det meste på dette felt."

"Ved menneskelivets andre ytterpunkt er det økende press for å legitimere «barmhjertighetsdrap». Det er jo kommet i mer avanserte land, så da kommer det vel også hos oss. For første bud i den sekulære moralen er dette: Mennesket, ikke Gud, er livets herre."

Det kristne ekteskapssynet

Også det kristne synet på ekteskapets uoppløselighet kommer han inn på. "[...] et strengt bud, så strengt at det i vår miserable verden alltid var behov for en nødutvei, en gløtt på døren så ofrene for et uutholdelig samliv kunne slippe ut. I dag står døren på vidt gap. Nær 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse i våre større byer, og prosenten ligger ikke langt under i landet som helhet. I tillegg kommer oppløste samboerskap der barn er involvert."

Bak mange av disse familieoppløsningene mener Langslet å se en felles dominerende forklaring: Egeninteresse foran barnas interesser. "Ord som forpliktelse og selvoppofrelse har fått stadig mindre mening hos det moderne menneske, som synes mest orientert mot tilfredsstillelse av egne behov. Her og nå. Og vi finner masse rasjonaliseringer, bortforklaringer, som skal skjule det uriktige valget."

Egosentrert sedeskifte

Langslet kritiserer hvordan samfunnet blir mer og mer preget av en ego-sentrert lykke-moral, spesielt på seksualitetens område: "Følg dine lyster, uten tanke for andre, bare du passer deg for å bli syk! Det er doktrinen. Men da er vi kommet langt bort fra det kristne samfunn som Hellig Olav ville bane vei for."

"Det er åpenbart skjedd et nytt, mektig «sedeskifte». Det kristne normgrunnlag har veket for konsensus om det politisk korrekte i et sekulært samfunn. Hvor lenge kan vi da fortsette å tale om vårt «kristne kulturgrunnlag»?

Hard kritikk av Den norske kirke

Langslet taler deretter spesifikt om Den norske kirke (statskirken). "Hvor står Den norske kirke i alt dette? Jeg vet ikke om den står. Den applauderer selvsagt ikke det nye sedeskiftet, men også den glir mot det politisk korrekte. De som protesterer iherdig, blir avfeid som gammeldagse. De fleste er tause. [...] Jeg forstår redselen for å såre og skape uvilje, men det var en redsel Vår Herre ikke hadde."

Ds Langslet konverterte til Den katolske kirke for femti år siden, trodde han at Den norske kirke fortsatt ville være den viktigste bærebjelken for å holde kristentroen levende i Norge. Fremdeles mener han det er "mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft."

St. Olav: En helgen du kan identifisere deg med

Mot slutten av foredraget vender Langslet tilbake til St. Olav som gikk i kirken og feiret messe hver eneste morgen.  

"Messen var altså den daglige aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var «lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født «utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi."

Men så var det da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at St. Olav ble helgenkåret, "men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr – og som Norges apostel fordi han fullførte kristningen."

St. Olav: Vår forbeder i Himmelen

Til alle tider har Den katolske kirke forkynt at martyrenes blod er Kirkens såkorn. "Så ble vel Olav Haraldsson, som Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i dag, at det fortsatt vokser av det."

Langslet bruker det aller siste avsnittet på å tale om St. Olav som vår forbeder i Himmelen, og jeg skal la hans egne ord få det siste ordet:

"Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener. Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv «om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt hjerte."

Sånn. NÅ skjønner du hvorfor du bør få med deg fullversjonen av foredraget på Den katolske kirkes hjemmeside.

lørdag 4. august 2012

Ettertanke: Rop ut, fjellfolk

Ut i naturen-reporter Eirik Lindebjerg bestiger Store Skagastølstind, Norges tredje høyeste fjell. Eia, var vi der. Foto: Benjamin Hjort/NRK

Det er ett aspekt ved Bibelens tekster som går rett til den norske folkesjela, spesielt nå i august: Bibelen taler alltid varmt om det å befinne seg på en fjelltopp. Her rett og slett oppfordres det til å søke fjellet, og spesielt toppene.


Jesus selv dro på fjelltur stadig vekk, og profeten Jesaja skriver om hvordan ”De som holder til på fjellet, skal juble og rope fra fjelltoppene. De skal gi Herren ære, forkynne hans pris på de fjerne kyster.” (Jes 42,11-12) Det er jo bare nødt til å være oss nordmenn han snakker om da.

I dagens tekst spesifiserer Jesaja at det ikke er nok å gå opp på et fjell, her er det bare et høyt fjell som duger. Ikke holder det med alminnelig roping heller. Rop høyt!

"Gå opp på et høyt fjell,
        du Sions gledesbud!
        Rop høyt, og vær ikke redd!
        Si til byene i Juda:
        «Se, der er deres Gud!»
 

Se, Herren din Gud kommer, full av kraft,
        hans arm gir ham herrevelde.

Som hyrden skal han gjete sin hjord
        og samle lammene i sine armer.
        Han skal bære dem ved barmen
        og lede deres mødre varsomt."
 

 (Jes 40,9-11)

Det er ingenting puslete over Gud når han fremstilles som den gode hyrde. En god gjeter må jo være både omsorgsfull og sterk, ”full av kraft”, ellers kunne han ikke forsvart flokken sin. Jesus viderefører dette sterke bildet av Gud når han senere omtaler seg selv som den gode hyrde.

Men tilbake til oss, fjellfolket. Hva med å følge Jesajas oppfordring og ta en fjelltur i dag? Kanskje du til og med rekker å nå en topp før solen går ned? Da kommer du nok til å kjenne på ropet.

Syng ut, fjellfolk, gi Gud ære og forkynn hans pris!

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som ble publisert i Vårt Land 27. april 2009.

fredag 3. august 2012

Da Sant Iago ankom St. Olavs by

HISTORISK MØTE: De spanske pilegrimene med Olavskorset og en statue av Sankt Jakob - Sant Iago de Compostela - ankommer Nidarosdomen i Trondheim.
Foto: St. Olav katolske menighet

Norske pilegrimer har vandret i tusentall til Santiago de Compostela de siste årene. Denne sommeren gikk bevegelsen motsatt vei. Lørdag kom Sant Iago med brask og bram til St. Olavs by  sammen med en stor gruppe spanske pilegrimer.


Hele 183 spanske pilegrimer vandret den siste etappen til Nidarosdomen lørdag 28. juli, melder St. Olav katolske menighet i Trondheim.

Pilegrimsgruppen hadde med seg et Olavskors etterfulgt av en statue av St. Jakob (Sant Iago, som apostelen heter på spansk). Under den katolske olsokmessen i Nidarosdomen 29. juli ble de ønsket velkommen av biskop Bernt Eidsvig, og pilegrimspresten deres p. Blas leste evangeliet på spansk under høymessen.

Lang pilegrimsvandring
De spanske, katolske pilegrimene startet fra Oslo den 16. juni, og feiret messe annenhver dag underveis. Underveis sluttet norske pilegrimer seg til følget, for kortere eller lengre tid.

- Nordmenn er ikke kjølige som vi trodde, men varme, vennlige og åpne, var kommentaren fra de spanske vandrerne. De vil gjerne komme tilbake, sier Karen Smith Sand ved Den kgl. spanske ambassade, som også deltok på pilegrimsferden.

Les mer på hjemmesiden til St. Olav katolske menighet i Trondheim.


BEKRANSNING: St. Olav bekranses på Olsokdagen 29. juli 2012. Fire dager tidligere var det St. Jakobs dag. Da fikk pilegrimshelgenen St. Jakob sin krans (statue nr. tre fra høyre, nederst). Foto: Sunniva Aadland Høen

Skal dit, skal dit 
Jeg var selv til stede da de spanske pilegrimene ankom Nidarosdomen, og fikk oppleve Sant Iago og hans store spanske flokk i møte med Olsoktradisjonen. En gang i mitt neste liv - i middelalderen, når jeg ikke har ansvar for barn lenger - da skal jeg gå caminoen til Santiago de Compostela (hvis Gud vil og helsa holder). I mellomtiden tar jeg med meg denne lille smakebiten av en annen verden.

torsdag 2. august 2012

Preken av biskop Berislav Grgić i Nidarosdomen Olsok 2012

"Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene."
(Sitat fra biskop Berislav
Grgićs preken)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Søndag 29. juli 2012 ble det feiret katolsk, pontifikal høymesse i Nidarosdomen. Les hele biskop Berislav Grgićs preken her.


Biskop Berislav Grgić
Foto: Thomasz Wacko
Olsok, søndag 29. juli 2012, i Nidarosdomen i Trondheim
Evangelium: Matt 16,24-28
Preken ved Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø


Kjære biskop Bernt, kjære biskop Charles,
kjære brødre og søstre!

Olav Haraldssons død markerte et historisk skille i vårt land. Vi regner året 1030 som året da Norge ble kristnet. For kristendommens sak gikk Olav til kamp - og for kristendommens sak mistet han livet. Han var villig til å gi avkall på sitt eget liv for å gjøre Norge til et bedre land å leve i. Olavs nederlag betød i realiteten kristendommens seier i Norge.

Vi gleder oss mye over at vi er kristne. Å være en kristen har ikke alltid vært så lett for mennesker spredt ut over hele verden. Fortsatt i dag finnes det land og steder - særlig muslimske land - hvor det ikke er tillatt å bekjenne seg til den kristne tro. Mange av de som likevel gjør det, lider under dette og noen igjen lider martyrdøden.

I sitt budskap til Verdens fredsdag 1. januar 2011 sa vår pave Benedikt XVI: "For tiden er kristne den religiøse gruppe som lider mest under forfølgelse grunnet sin tro. Mange kristne erfarer daglig krenkelser og ofte lever de i frykt fordi de søker sannheten og tror på Jesus Kristus...".

Vi hørte i dagens evangelium hva Jesus sa til sine disipler: "Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen" (Matt 16, 24-25).

Ta opp sitt kors – Det hellige kors

Intet bilde eller tegn er mere kjært for det kristne folk, og intet er eldre enn det hellige kors. Blant alle hellige bilder og symboler inntar "det hellige kors" den fornemste plass, for det er symbolet på hele påskens mysterium.

Det hellige kors fremstiller Kristi lidelse og seier over døden, over djevelen, og samtidig forkynner det, som kirkefedrene lærte, hans herlige gjenkomst: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer."

Det er nok særlig på langfredag at korset holdes frem for å hyldes av de troende, og på festen for Korsets opphøyelse (14. september) at det feires som Kristi seierstegn og livets tre, men korset har også en dominerende plass i kirkerommet og møter menighetens blikk hver gang den samles til gudstjeneste. Også her i Nidarosdomen.

Ikke bare i kirkerommet, også i de kristne hjem har gjerne korset en fremtredende plass.

Når vi ber korsveien, sier vi: Ditt kors tilber vi Herre, fordi du ved ditt kors har forløst verden. Evangeliet om Jesus Kristus - og om våre helgener - er meget enkel: Ave crux, spes unica. Vær hilset kors, mitt eneste håp.

Kristne – et annerledes folk (Brevet til Diognet)

I året 325 ble kristendommen statsreligion i Romerriket. Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene.

Vi kjenner en del skrifter fra denne tiden, blant annet en del brev som ble skrevet. Jeg vil nå sitere litt fra et slikt brev: Brevet til Diognet. Dette brevet skriver seg fra det 2. århundret etter Kristus. Forfatteren er ukjent, men han skriver i alle fall til en innflytelsesrik mann, som hette Diognet. Denne Diognet visste lite om hvem disse kristne var - men hør nå hva han fikk å lese:

"Det som skiller de kristne fra andre mennesker er verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer og taler ikke fremmede tungemål. I sin daglige tilværelse avviker de ikke fra andre... De lever blant grekere og barbarer, slik det falt seg for den enkelte. De følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og adferd forøvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring.

De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men må finne seg i alt som de var fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng med andre. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle, og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og allikevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner... Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene og forfølges av grekerne, men de som hater dem kan ikke forklare årsaken til sitt hat... Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. De kristne bor i verden, men er ikke av verden".
Sitat slutt.

Vi gleder oss veldig mye over at vi er kristne. Vi bærer fortsatt vårt kors og ønsker fortsatt å leve ut våre dåpsløfter: Å følge Kristi bud om nestekjærlighet, en nestekjærlighet som gjelder alle, unge som gamle, ufødt som født liv, friske som syke.

La oss derfor gjennom denne messen her i Nidarosdomen be spesielt for det kristne fellesskap i Norge, for våre familier og venner, og at Olav den Hellige alltid er med oss med sin forbønn for oss:
Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge. Du som kristnet folk og land, Kristi tjener, kong Olav.
Amen.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø